Skal vi nå 50-50 for enhver pris?
Politikk er å velge. I spørsmålet om jentepoeng må vi velge mellom to definisjoner av likestilling. Enten kan vi gi alle like muligheter eller så kan vi gjennom å diskriminere komme litt nærmere resultatlikhet mellom kjønnene. For meg er dette et enkelt valg.
Berit Kjeldstad bruker en helt annen definisjon av likestilling enn det jeg og mange andre er vant til å bruke. Jeg tenker på et likestilt samfunn som et samfunn der det er hva du gjør som avgjør hva du blir, ikke hvilket kjønn, legning eller hudfarge du har. Eller med andre ord: Et samfunn der alle har like muligheter til å bli det de vil. Berit Kjeldstad sin “likestilling” handler om resultatlikhet. Denne resultatlikheten ønsker hun å oppnå mellom grupper med ulike forutsetninger og ønsker. I sin jakt etter dette målet ønsker hun at det offentlige skal fortsette med systematisk diskriminering. Diskriminering gjennom jentepoeng bryter grovt med prinsippet om like muligheter.
Berit Kjeldstad ønsker at vi skal korrigere for noe som er utenfor søkernes kontroll for å oppnå resultatlikhet. Om en skal følge denne logikken kan en få ganske stygge
konklusjoner. Vi har i Norge i dag et utdanningssystem der det gjennomgående er en betydelig ulempe å være gutt, noe man kan se både gjennom karakterstatistikk og frafallsstatistikk. I høyere utdanning er det 50% flere jenter enn gutter. Om vi skal følge Kjeldstad sin logikk må vi gi gutter ett generelt tillegg på alle studier. Et slikt forslag ville gitt større balanse blant studenter i Norge. Et så vanvittig forslag tror jeg ikke en eneste sosialist eller feminist ville gått ut i offentligheten med. Grunnen til det er at de fleste vil mene det er dypt urettferdig. Mer resultatlikhet vil også her gå på bekostning av mulighetslikhet.
Berit Kjeldstad mener det er arbeidsmarkedet som bør styre hvor radikal diskriminering NTNU skal gjennomføre. En vanlig arbeidstaker er i arbeid ca. 40 år, dermed vil det åpenbart være en betydelig treghet i denne statistikken. På seks år har andelen kvinnelige sivilingeniører steget fra 23% til 27%, dette er en relativ økning på 17%. Hvis vi tar utgangspunkt i at man jobber fra man er 25 til man er 67 år har kun en av syv sivilingeniører blitt byttet ut i denne perioden. Jeg mener en 17% økning på seks år er en formidabel økning når en tar tiden i betraktning.
Til slutt vil jeg utfordre ledelsen og styret ved NTNU til å lytte til studentene og ta opp saken om jentepoeng. Det er svært lenge siden saken har vært oppe og det er mye som har endret seg siden den gang.
