Skikkethet og angiveri

UA har en artikkel 02.05.2014 som tar opp problemet med vurdering av skikkethet av studenter til ulike yrker, spesielt gjelder dette helse- og sosialfag, samt barnehage- og politiutdanning. Eksempler på årsaker til manglende skikkethet som nevnes er rusproblemer, mangel på empati, psykologiske lidelser og sjikane i sosiale medier.

Dette er helt klart årsaker som burde være utslagsgivende for om en person er skikket til et yrke. Artikkelen påpeker at det kan få svært alvorlige konsekvenser dersom uskikkede personer får jobber de ikke skulle ha hatt, f.eks. at de gjør feilmedisinering slik at pasienter dør. Det er derfor ingen tvil om at skikkethetsvurdering som tema er viktig.

Artikkelen lenker videre til en rapport som er utført av Kari Kihldal, som sitter i det nasjonale arbeidsutvalget for skikkethetsvurderinger i tillegg til å være skikkethetsansvarlig ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Kildahl er opptatt av at reglene og systemet skal bli bedre for å vurdere studenters skikkethet, noe undertegnede kan si seg enig i. Men hennes forslag om å la det bli enklere for studenter å innrapportere tvilsmeldinger om sine medstudenter er et skritt i en uheldig retning. Hun kritiserer bl.a. ordningen med at studenter som har sendt inn tvilsmeldinger kan bli kalt inn som vitner mot studenten de har meldt inn. Hun vil m.a.o. gjøre det nærmest kostnadsfritt for den som anklager en medstudent.

Å legge opp til et system i våre undervisningsinstitusjoner der det blir lettere for studenter å kunne angi hverandre vil neppe ha de positive konsekvensene man ønsker. For det første vil det bli enklere for mobberen(e) å sørge for at mobbeofferet aldri fullfører sin utdannelse. Videre åpner det for at studenter som er konflikt med hverandre, kan bli fristet til å sende inn tvilsmeldinger som rene hevnaksjoner. Vil vi virkelig at våre utdanningsinstitusjoner skal bli lokale angiversamfunn der konformitets- og mobbetyrrani kan herske fritt?

Vi er alle enige om at personer som besitter posisjoner i samfunnet med stort ansvar skal være så skikket til jobben som mulig. Men dette ansvaret bør hvile på utdanningsinstitusjonene og deres faglige ansatte, ikke på studentene. Det er disse som sitter med den faglige kompetansen og ansvaret for å vurdere hvem som er skikket eller ikke til et gitt fag. Derfor må den logiske slutningen være at man styrker denne delen av utdanningsinstitusjonene for å heve kvaliteten på skikkhetsvurderingen generelt.