Tanker fra pariakasten

Den 22.01 siteres rektor Bovim i Universitetsavisa på en uttalelse fra lederseminaret på Oppdal. Spørsmålet han stiller er: Hvordan kan vi hente kjempegode forskere utenfra? Svaret er at det er nødvendig med ”en kjempegod rekrutteringsstrategi.” NTNU er nemlig ”mer opptatt av å rekruttere de beste, enn av at de som er post.doc. hos oss skal få fast stilling.” Det er nemlig ”for lite mobilitet i norsk forskning.” Bovim er langt fra alene om ytringen. Ved Universiteter over hele verden synges den samme sangen. Økt mobilitet er nødvendig for å heve kvaliteten på forskning, undervisning og veiledning.

Ettersom jeg tenkte på utsagnet, vokste undringen. Holder ikke NTNUs post.docs høy kvalitet? Og, hvorfor er vi da (midlertidig) ansatt i utgangspunktet?

NTNU, og andre institusjoner, har en hel haug med midlertidige som hver eneste dag bidrar til å holde skuta flytende. Vi er ofte ansatt for å forske på spesifikke prosjekter, men bidrar også med veiledning og undervisning av studenter. Vi anmelder bøker og artikler, arrangerer seminarer, skriver søknader og mye annet. Uten oss ville forskningskvaliteten stupt, undervisningen lidd og færre studenter gjennomført studiene sine. Bare spør de fast ansatte som strever for å få tid til forskning, undervisning og veiledning mellom rapportene og evalueringsskjemaene som skal måle kvalitet.

Vi midlertidige jobber nemlig livet av oss i håp om at vi en dag skal kvalifisere oss for den store premien: fast jobb. Hver gang noen sier økt mobilitet, ser jeg derfor at veien frem til målet blir lengre og lengre. Ropet på mer mobilitet, eller konkurranse som det egentlig heter, har vi hørt lenge, men hvor forskningsbasert er det? Og hva er nok mobilitet og konkurranse? At man flytter hvert andre år? Hvor lang tid tar det forresten å komme i gang med forskning igjen etter skifte av arbeidssted? Hvordan opplever kunnskapsnomadene hverdagen, og livene, sine? Og ikke minst, er dette en arbeidslivspolitikk vi ønsker oss?

Jeg vet i alle fall hva jeg mener.