Tendensiøst om publisering
UA har et tendensiøst innlegg om publisering. Hva er budskapet? At høgskolene er i ferd med å ta oss igjen på publisering? Og at universitetsfolk må skjerpe seg? Teksten gjennomsyres av at det går dårligere hos oss og bedre ved høgskolene
Det ser rett og slett ille ut. Men bruker man tallene så er det ikke så ille. Litt mer nøyaktig så står høgskolene for ca 15% av publiseringspoengene i fjor. Universitetene har en marginal nedgang, høgskolene en liten oppgang i forhold til total poengproduksjon. Dvs de har ikke spist seg mye innpå. Variasjonene vil være mindre jo større enheter man ser på, og motsatt for mindre enheter. Derfor har Hist et dårligere fjorår, Gjøvik og Ålesund et godt fjorår. Slike enkeltmålinger er ikke så interessante, og brukes best ved å se på utviklingen over flere år.
Så kommer en presentasjon av H-indekser og publisering pr institutt. Her er det flinkest i klassen som gjelder. Hvordan skal dette budskapet mottas av NTNU-befolkningen? Noen institutter jobber innen områder som er høyest på den politiske agendaen. De områdene blir også prioritert med forskningsmidler. Mer forskning, flere stipendiater, flere vitenskapelige ansatte gir til slutt institutter som produserer mange poeng. Andre institutter har trange kår, dermed blir det tyngre å publisere mye. At en vitenskapelig ansatt ved EPT får ca 25000 kr i året basert på publiseringen tror jeg er en marginal motivasjonsfaktor. For mange år siden jobbet jeg i SINTEF. Der hadde vi månedlig økonomigjennomgang for avdelingen. Der ble det vist noe vi kalte «panfløyta». Det var i praksis en intern gapestokk som viste hvilke avdelinger som gikk (økonomisk) godt, og ikke minst de som gikk dårlig. Denne så vi måned etter måned, år etter år. Min avdeling gjorde det godt, men noen gjorde det dårlig. Hvor motiverende var det for dem å vite at alle i SINTEF så denne. Hvis vi tar 10-på-toppfiguren med de beste instituttene og snur den på høykant, og tar med alle instituttene på NTNU så har vi vår egen «panfløyte». Demotiverende og lite konstruktivt. Styr unna.
Til slutt: den ultimate «panfløyta». Lag en liste over alle vitenskapelig ansatte og tilhørende H-indeks. Artikkelen definerer de flinkeste forskerne som de med høyest H-indeks. Jeg er selvfølgelig enig i at Sæther og Moser og Moser er glitrende forskere. Men hva er budskapet? At en med lav H-indeks ikke kan være en flink forsker? At en ansatt med en H-indeks under 10 bør se seg om etter noe annet å gjøre, eller konsentrere seg om kun undervisning?
Igjen er det politiske strømninger og forskningstrender som styrer mye av virkemiddelapparatet. Ikke alle passer inn der og det gir store variasjoner av ressurstilgang til enkeltforskere, dermed også varierende H-indekser. Vi må prøve å holde fast ved indre motivasjon som driver av forskningen (nysgjerrighet, skaperkraft, kreativitet) og ikke bruke økning av H-indeksen som eneste mål på om forskeren er god.
