Tilsettinger: "Trynefaktor" på NTNU?

På denne bakgrunn kommenterer jeg tilsettingsprosesser ved vitenskapelige stillinger hos oss på HF.

Utdrag fra artikkelen i DN: Professor Ingar Kaldal ved NTNU er ikke snauere, og omtaler ansettelsesprosesser ved høyskoler og universiteter råtten maktbruk, kameraderi, dolking, utstøting, triksing og manipulering. .

– Det foregår vilkårlighet, nepotisme (begunstigelse av venner) og subjektiv synsing i ansettelsesprosessene, men mange kvier seg for å snakke om det, sier Kaldal til DN.

Han mener at faglige sympatier og antipatier, personlige vennskap og fiendskap og kjønnsaspekter ofte veier tungt på bekostning av faglige vurderinger.

– Den som er flink og kontroversiell, og på vei oppover, kan være en trusel [sic] mot dem som sitter på makten. Derfor kan det være viktig å holde dem nede, sier Kaldal.

Som dekan og leder av ansettelsesutvalget på Det humanistiske fakultet kjenner jeg meg ikke igjen i beskrivelsen av hvordan ansettelser foregår i Akademia. Hva skjer i praksis?

1. Utlysningstekst. Den skal vedtas av ansettelsesutvalget. Nettopp fordi politikken vår er at stillinger skal besettes etter en åpen konkurranse, kontrolleres forslaget fra instituttet for å sikre at teksten legger til rette for slikt. Skulle teksten være enten for vid (instituttet har ikke tenkt godt nok igjennom hva slags kompetanse som trengs) eller for trang (den åpner ikke i tilstrekkelig grad for konkurranse), sendes den tilbake til instituttet.

2. Vurderingskomiteen. Det er full enighet i instituttets ledergruppe om at vi er best tjent med åpen og fair konkurranse om stillingene. Habilitetsproblematikk drøftes nøye. Ingen skal vurdere søkere de har nære forbindelser til. Det skal ikke kunne stilles spørsmål ved sakligheten i vurderingene. Er det uklarheter i komiteens argumentasjon rundt rangering og grunnlaget for den, sender fakultetet vurderingsdokumentet tilbake til komiteen.

3. Instituttets innstilling. Her trekkes også erfaringer fra prøveforelesning og intervju inn. Dette er et viktig dokument for ansettelsesutvalget, som sjekker om konklusjonene er godt belagt.

4. Behandlingen i ansettelsesutvalget. Her sitter i tillegg til dekan medlemmer fra fakultetets styre, en studentrepresentant, tre vitenskapelige ansatte, hvorav en midlertidig, med fakultetets direktør som sekretær. Min erfaring er at alle medlemmene har lest sakene nøye og kritisk. Oftest følges innstillingen, men det hender at den endres, og det hender at den sendes tilbake til instituttet, hvis det er uklarheter i argumentasjonen.

5. Vedtak i ansettelsesutvalget. Disse er som oftest enstemmige.

Jeg mener bestemt at fakultetet ikke driver med «råtten maktbruk», ei heller «vilkårlighet og nepotisme», og kjenner meg som sagt ikke igjen den altoverveiende delen av det Kaldal beskriver.

Peer review står sentralt i ansettelsesmetodene i Akademia. Sånn må det være, men metoden er ikke perfekt. Vitenskapelige fagfolk har sterke meninger om sine fag, og mener mye om hvilke problemstillinger som er fruktbare og interessante, og hvordan de best bør undersøkes. Ergo kan det forekomme mer eller mindre klare subjektive elementer i vurderingen av søkere. I tillegg skal utlysningsteksten baseres på hva som er instituttets behov. Også her kan meningene være delte, når det gjelder hvilke felt som skal prioriteres. Hvordan kjønnsdimensjonen skal spille inn ved vitenskapelige tilsettinger er regulert: NTNU praktiserer moderat kjønnskvotering. Ved lik eller tilnærmet lik kompetanse mellom de best kvalifiserte søkerne skal den kvinnelige prioriteres der det er kjønnsmessig ubalanse. Videre er det som kjent slik at når at vi tilsetter i vitenskapelige stillinger, skal søkerne både være gode til å forske og til å undervise. Også her kan vurderingene av kvalitet i fagmiljøet variere.

Av disse grunner vil ansettelser i vitenskapelige stillinger antakeligvis alltid være et felt for delte meninger. Her er elementer av skjønn som vi ikke kommer utenom. Men etter min mening er vi langt unna «Råtten maktbruk, kameraderi og dolking» i våre ansettelsesprosesser. Hovedpolitikken ligger fast: Vitenskapelige stillinger skal besettes etter åpen utlysning og faglig vurdering av søkerne, på en måte som sikrer at den totalt best kvalifiserte, får jobben.