Tull med tall
Det er uvisst for meg hvilken populasjon denne saken bygger på, men det kan virke som om man har telt alle hodene som har vært innom disse institusjonene, skriver Jon Iddeng i Forskerforbundet, i en leserkommentar til vår sak om få søknader til Forskningsrådet.
LES 7 av 10 søker ikke
DBH viser at det var omlag 5 000 årsverk i de angjeldende stillingskategoriene ved disse institusjonene. Men saken hviler videre på den feilslutningen at institusjonene legger til rette for, oppfordrer til og støtter en Friprosøknad fra alle i de oppgitte forskerkategoriene. Dette er jo ikke riktig. Midlertidige får mange steder ikke søke. Dessuten er det tilsynelatende ikke trukket fra for de som i perioden har forskningsmidler fra andre programmer. Og sist, men ikke minst så er det tilsynelatende også bare prosjektledere som er talt opp, ikke alle medsøkerne…
Det kan derfor virke som om denne påstanden i artikkelen: "86 prosent har ikke forskerprosjektmidler fra Norges forskningsråd i løpet av fem år" og dermed rektors store bekymring er basert på helt feil grunnlag. Mange av disse forskerne er med i forskninsgprosjekter finansiert av NFR, EU og andre eksterne.
LES - helst burde alle søkt
I løpet av disse fem årene har det kommet inn 5000 søknader til FRIPRO, altså 1 søknad pr. fulltidsforsker. Med en innvielsesrate på 7 %, så er tallet er egentlig høyt. Om alle de andre som er i «ikke-bunken» her skulle ha fått godkjennelse til og søkt separat og selvstendig, vil det bety mindre samarbeid, dårligere kvalitet og det ville knekke NFR-systemet totalt med 17 000 flere søknader. Da hadde innvilgelsesraten nærmet seg promillegrensen og administrasjonskostnadene blitt mangedoblet. Ingen ønsker det eller har lagt opp til det. Med forbehold om at jeg ikke kjenner tallgrunnlaget og beregningene annet enn fra artiklene i Universitetsavisa, virker det som tull med tall - som noen sikkert vil gripe begjærlig for å snakke om late forskere.
