Mentorordning bra for kvinner

En ny studie fra Universitetet i Oslo viser at tre faktorer er avgjørende for at kvinner ikke når helt opp i konkurranse med mannlige kolleger om de faste stillingene i akademia:

De blir sittende alt for lenge i midlertidige stillinger, det sosiale aspektet med arbeidsmiljøet er til tider for dårlig, samt det som kalles arbeidsforskyvning. Det siste er en tendens til at de yngre og de som er litt nye i miljøet, får en uproporsjonal andel av undervisningsoppgaver og sosiale oppgaver, som ikke er like klart meritterende.

Det skriver kifinfo.no, som drives av Ressursbank for likestilling i forskning. Bak studien står professor Øystein Gullvåg Holter ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK), sammen med vitenskapelig assistent Hege Elisabeth Løvbak.

Utgangspunktet for studien var en evaluering av mentorordningen, og en tverrnasjonal og velkjent problemstilling:

Synkende kvinneandel blant faste, vitenskapelig ansatte jo høyere opp en kommer i den akademiske karrierestigen.

UiO innførte mentorordningen i 2002 for å bøte på problemet. En erfaren professor, en mentor, opptrer som veileder og samarbeidspartner for en postdoktor. Målet har vært å støtte kvinnelige forskere i deres kompetanse- og karriereutvikling, og slik hjelpe dem over barrierene som ofte står i veien for en fast forskerstilling. Studien konkluderer med at det ikke er tvil om at ordningen er viktig, og på mange måter fungerer etter hensikten.

– Et viktig poeng er at universitetet er et formalisert system, men samtidig også et uformelt system. Spørsmålet for mange som ikke har oppnådd fast stilling er hvordan man skal gjennomskue de uformelle spillereglene og lære seg dem. Her spiller mentorprogrammet en viktig rolle i det å mestre praktisk arbeid, lære de uformelle spillereglene, og bygge opp en tro på seg selv og den en driver med, sier Øystein Gullvåg Holter.

Studien er basert på dybdeintervju med 17 ulike postdoktorer som alle har deltatt i mentorprogrammet.

– Det største problemet kvinnene beskriver er langvarig midlertidighet, sier Holter.

Dette oppleves spesielt belastende for dem som har barn. Konsekvensen er at det kreves en langsiktig bestilling fra ektemann eller partner, om å stille opp for hennes karriere. Når den usikkerheten varer over lang tid påvirker det familiesituasjonen på negativt vis, sier han.

Et annet poeng som understrekes av rapporten er at arbeidsmiljøet på UiO kanskje ikke gagner kvinner på best mulig vis. De to forskerne har antatt at dårlig arbeidsmiljø kan slå ut på følelse av deltakelse og demokrati, og at dette igjen kan bidra til svekket selvtillit og karrierelyst. Forskerne mener dette er blitt bekreftet gjennom intervjuene de har foretatt.