KTH har egen viserektor med fokus på likestilling

Anna Wahl er viserektor ved Kungliga Tekniska högskolan (KTH) med særlig ansvar for likestilling og verdigrunnlag. Professor Wahl er kjønnsforsker ved avdeling (skolen) for industriell økonomi og organisasjon, og ble innlemmet i den nye rektoren Sigbritt Karlssons ledergruppe.

En viserektor ved KTH tilsvarer noe nær en prorektor ved NTNU – KTH har én prorektor som også er Rektors stedfortreder.

Wahl er ikke KTHs første viserektor med likestilling som en del av sitt særlige ansvarsområde. Men da Karlsson tiltrådte i november i fjor som KTHs første kvinnelige rektor, ble likestilling løftet et hakk opp og samtidig koplet til «verdigrunnlag» som et sideordnet felt.

Wahl har ansvaret for å utarbeide KTHs svar på et eget regjeringsoppdrag om å integrere likestillingsarbeidet i virksomhetens daglige virksomhet.

- Dermed er dette blitt ganske så konkret for meg. Gjennom å skrive denne planen er det min oppgave å utarbeide en struktur og et sett av mål for hvordan man skal få satt dette ut i praksis, sier hun.

Mye av dette arbeidet gjøres gjennom å bygge nye fakultetsstrukturer, gjennomgå undervisningsplaner, arbeide med studentmiljø og mer til.

Kvinner gir plass, menn tar plass

- Man kan jobbe mye med strukturspørsmål. Men den store utfordringen går på å bygge en kultur som fremmer likestilling. Vi må jobbe med den akademiske kulturen, sier viserektoren.

- Det handler om normer og om holdninger på alle nivåer i organisasjonen, blant ansatte men også hos studentene.

- Hva handler det mest om – at menn tar for mye plass eller også at kvinner gir menn denne ekstra plassen?

- Det er naturligvis en kombinasjon: Dette er saker som normaliseres som vi ikke riktig ser, at menn og kvinner gjør dette i fellesskap, kvinner bidrar ved å skape denne plassen som menn så gjerne tar. Slik skapes en situasjon hvor alle kjenner seg «lugna».

Er aldri for sent

Det handler om å reflektere omkring egne tankemønstre, for i neste omgang se på om man kan gjøre noe annerledes. Men det stanser ikke der.

- Det dreier seg også om hvordan ulike prestasjoner bedømmes, om kvinner og menn vurderer kvinner og menns gjerninger ulikt.

- Men for å være litt dystopisk et øyeblikk: Er det ikke for sent å gjøre noe når folk er blitt voksne og studerer eller arbeider ved universitetet, da er vel holdningene ferdig sementert?

- Det er veldig vanlig at man tenker sånn, at det er for sent. Men som organisasjonsforsker er det min erfaring at det aldri er for sent. Man må drive endring der man er. Det er en utbredt bortforklaring og flukt dette at «det er for sent, man måtte begynt i skolen eller førskolen eller spedbarnstadiet» – og så videre. Og disse arenaene er naturligvis også viktige. Men man kan alltid gjøre noe der man befinner seg.

Behøver ikke lete etter alle tings årsak

Wahls inngang er her og nå.

- Vi behøver ikke grave oss ned i alle tings årsak, i hvorfor ting ble som de ble, sier Wahl.

Man kan ta utgangspunkt i egen nåsituasjon, og se hvordan den kan endres til noe bedre. Det er alltid noe vi kan gjøre, fremholder viserektoren.

- Hva gjør vi som forsterker mønstrene? Hva kan vi gjøre som bryter dem? Det er spørsmålene vi skal stille. Her er universitetene foregangsarenaeer. Det øvrige samfunnet ser mot oss, følger med på hva vi gjør og ikke gjør.

- Hvordan står det til med likestillingen ved KTH? Dårlig, litt dårlig, okei?

- Når man tar utgangspunkt i hvordan det er ved tekniske høgskoler i allmennhet, vil jeg si at det er ganske okei her. Vi vet at det fins en del temmelig mannsdominerte forskningsmiljøer her. Samtidig vil jeg si at KTH har arbeidet seriøst med kjønnsspørsmål de siste 5-10 årene. Så dette er på bordet. Men det er mye kunnskapsløshet ute og går, mye ubevisste holdninger som må tas tak i, ikke minst dette med at «det er for sent, vi må starte mens de er spedbarn», den slags. Men sånn er det når man bedriver endringsarbeid i organisasjoner. Man må begynne her og nå. Det fins ingen «quick fix».

- Om jeg skal ta utgangspunkt i egen fordommer, tenker jeg at det særlig er den eldre ingeniørprofessormannen som kjenner seg truet i dette?

- Sånn kan det være. Men det kan også være de litt yngre professormennene som kjenner seg truet fordi disse er midt i karrierene sine, mens de eldre professorene kjenner seg trygge i sine posisjoner. Så dette er både-og. Men det kan også handle om ens forskningsposisjon – at det kommer nye forskere inn og introduserer alternative problemstillinger, metoder, arbeidsformer. Den slags kan også kjennes truende, sier Anna Wahl.