Hvordan skal vi kommunisere forskning? – miljøutfordringer som eksempel

Kommunikasjon av forskning er ikke lett. Som forskere er vi eksperter på egne fagfelt, og vi vet hvor detaljerte, kontekstbundne og ofte begrensede funnene våre er. Samtidig når vi sjelden ut til allmennheten gjennom faglitteraturen – den er kompleks, lang og utilgjengelig, ofte skjult bak en betalingsmur. Skal forskningen få betydning utenfor akademia, må den derfor forenkles og populariseres.

Når vi forenkler, risikerer vi å bli møtt av fagfeller eller kolleger som med rette påpeker at «man kan ikke si det sånn» – fordi virkeligheten er mer sammensatt og innehar usikkerhet. Usikkerheten er vanskelig å kommunisere på en måte som både er ærlig og forståelig, uten at budskapet mister kraft eller blir misvisende.

Hva skal vi med forskningen om den ikke tas i bruk? - forskningen mister sin tidsmessig aktualitet og relevans dersom vi ikke prioriterer å kommunisere den ut til befolkningen og beslutningsmyndigheter. Samtidig har vi et mandat i akademia, til å si fra når vi finner noe som våre finansiører (befolkningen gjennom skatt) burde få vite om, og som politikere bør ta i bruk.

Mikroplast i foster

I forsøk på å engasjere politikere til handling har vi invitert kolleger til å gi innspill, og med det kommunisere alvorlighetsgraden i at mikroplast nå er å finne i mennesker. Vi ville kommunisere alvorlighetsgraden i form av å be politikere om handling i føre-var-prinsippets navn, før vi har klare grenseverdier. Under en av disse interne drodlingene oppsto det en diskusjon over hvor vidt vi kunne kommunisere at foster har mikroplast i kroppen, der kolleger med medisinbakgrunn gikk sterkt imot dette. Vi har ikke data på mikroplast i selve fosteret, men det finnes data fra fostervæske, og fosteret drikker fostervæske. Fordi tarmsystemet rent medisinsk er å regne som utsiden og ikke innsiden av kroppen strider påstanden om “mikroplast i foster” mot de medisinske definisjonene av “i” et foster. Er dette relevant for våre folkevalgte? Eller er det i populærvitenskapens navn, og gitt mottagernes sannsynlige kunnskapsnivå ok å beskrive mikroplasten som til stede “i fosteret”. For en medisiner, nei, for en miljøvernminister kanskje, ja? Her er vi altså i kjernen av utfordringen med kommunikasjon av forskningsresultater satt opp mot forskerens faglige integritet.

Kostholdstiltak

På et kurs i forskningskommunikasjon presenterte en av oss egen forskning på to minutter i en kort video. Budskapet ble spisset: “Norge har brukt millioner på kostholdstiltak, men evalueringer viser begrenset effekt, noen ganger motsatt av det man ønsket”. Det ble argumentert for bedre pilottesting og pekt på hvor sterkt sosiale normer påvirker valg, som når vi ubevisst kopierer det personen foran oss kjøper i butikken. En kollega reagerte: «Sånn kan du ikke si det. Det er for overflatisk.» Og ja, det var forenklet. Men artikkelen bak fikk stor oppmerksomhet og skapte debatt i en stor avis. Spørsmålet er hva som er mest fruktbart: å utløse en offentlig diskusjon om forbedring, eller å holde fast ved alle nyansene til få gidder å lese videre?

Utdanning

Utdanning tar tid. Samtidig øker stadig mengden publikasjoner mot himmelen. Det har flere ganger vært diskutert om legestudenter bør starte spesialisering før de er ferdig med medisinstudiet fordi kunnskapsmengden som en må tilegne seg for å dekke alle medisinske disipliner har økt enormt. Den formelle kunnskapen som krevdes for å bli lærer på ungdomstrinnet har fra 70-tallet gått ned fra ett års fagstudium (et såkalt grunnfag) fra universitetet (i dag 60 studiepoeng) i et eller flere av fagene kjemi, fysikk eller biologi, til dagens minimumskrav om ½ år studium (30 studiepoeng) i syntese-faget naturfag. Naturfaget består nå av fysikk, kjemi, biologi, litt geologi og litt teknologi, i tillegg til praksis og didaktikk. Det vil si at man har formell fagkompetanse på cirka 5 studiepoeng i de «tunge» fagene fysikk, biologi og kjemi, det vil si mindre enn 10 prosent av formalkompetansen sammenliknet med 1970-tallets naturfaglærere.

Hvordan kommuniseres en slik nedgang i et formelt krav til lærerkompetanse i et fag som naturfag, der vi fra forskning vet at lærerens kompetanse er veldig viktig for elevenes læringsutbytte? Hvordan virker dette inn på muligheten til å gå inn i særs komplekse flerfaglige problemstillinger som plastforurensning? Her står vi i en spagat mellom at vi vet at noen lærere i praksis ikke er godt nok faglig kvalifisert til denne oppgaven, samtidig som vi risikerer å degradere og undergrave autoriteten som vi er helt avhengig av at lærere har. Hvilken informasjon trenger politikere, og foreldre som skal stemme ved neste valg for å gjøre gode prioritering i framtida? Vi som forskere og fagpersoner må her torde å formidle det vi vet om status på kompetanse hos en naturfaglærer i ungdomsskolen som innehar kun minimumskravet til formalkompetanse (30 studiepoeng i naturfag), og be om styrking av fagkravet. Samtidig som det igjen er viktig å nyansere, for her vil lærere som har valgt masterfordypning i naturfag være i en helt annen situasjon.

Studentperspektivet

En av forfatterne av denne teksten er selv student og vi ønsker dermed å komme med studentperspektivet: Som student opplever vi forskerne i deres daglige arbeid. De driver undervisning, og med det forskningskommunikasjon.

Under en panelsamtale i høst opplevde en av oss det mørke nyhetsbildet og norske akademia ofte mangler: et tydelig fokus på løsninger. I en tid der man lett blir deppa av å følge med på nyheter, ble kvelden med Richard Thompson (ofte kaldt mikroplastens far) rett og slett et uventet lysglimt. “Jeg” var forberedt på å sitte igjen med miljøangst og dårlig samvittighet, men tok feil: Thompson delte sine vurderinger og konkrete forslag til positiv endring. Jeg satt igjen med glede over å ha hørt en forsker som faktisk turte å mene noe.

Ofte synes er det vanskelig å ta fatt i en fagartikkel og forstå hva forfatteren mener bør gjøres med problemet. Hvorfor hører man sjeldent forskere uttale seg åpent og tydelig, ikke bare om et problem, men også om konkrete løsninger og hvem som faktisk sitter med ansvaret?

Råd for forskningskommunikasjon

Forskning på miljø- og risikokommunikasjon viser at effektiv formidling ikke handler om å velge mellom faglighet og tilgjengelighet, men om å utforme budskap som når fram. Vil vi trekke fram fem enkle råd:

• Gjør budskapet konkret og forståelig: bruk eksempler og enkle bilder, og unngå at hovedpoenget drukner i forbehold og sjargong.
• Bruk emosjoner bevisst: håp og mestring mobiliserer oftere enn diffuse eller rene skremsler.
• Gi tydelige handlingsråd: uten en klar “hva gjør vi nå?” stopper det med bekymring.
• Tilpass vinkel og språk til målgruppen: samme forskning må formidles ulikt til ulike mottakere.
• Vær ærlig om usikkerhet, men strukturer den: hva vet vi, hva vet vi ikke, og hva betyr det for handling?

Slik kan vi forenkle uten å fordreie, og formidle alvor uten å lamme.

Avslutning

• Forskere må tåle kritikk
• Alternativet er taushet
• Det er bedre med en ufullkommen offentlig samtale enn stillhet.
• Vi som forskere må kommunisere forskningens essens – der ingen ting er skrevet i stein og sannheter ikke er evige, men stadig under utvikling.