Arrogant og kunnskapsfiendtlig

Statsråd Aasland har bestemt seg for å legge til side forslaget om å fjerne det som feilaktig kalles blind klagesensur.

Endringene i UH-loven som nå sendes til Stortinget, ledsages av en kommentar om at det er «gjort grundige vurderinger av fordeler og ulemper».

Saken er også nylig omtalt i Universitetsavisa.

Med unntak av studentenes organisasjoner, samt at Sikt mente en omlegging ville koste mye penger (som om det ikke kontinuerlig kastes bort store ressurser på dårlig fungerende digitale systemer i dag), har høringen dokumentert et overveldende flertall for å fjerne dagens ordning. 

Det er både kunnskapsløst og arrogant av statsråden å se bort fra dette. 

Jubler for slutt på blindsensur: - Håp for fornuften

Jeg skal ikke spekulere i motivene, men for meg virker det fortsatt som hverken statsråden eller studentenes organisasjoner forstår motargumentene (når jeg skriver «studentenes organisasjoner» og ikke «studentene», er det fordi samtaler med flere studenter har vist at mange forstår at de ikke er tjent med dagens meningsløse system).

Jeg har skrevet en hel del om dette før, og skal ikke gjenta alt her. To poenger kan imidlertid ikke understrekes ofte nok:

For det første må det bli slutt på å omtale prosedyren vi har blitt plaget med i over ti år for «blind klagesensur». At den er blind er korrekt nok, og ikke akkurat noe kompliment til ordningen, men det er ikke snakk om noen klagebehandling i ordinær forstand. 

All offentlig forvaltning bygger på at dokumentene følger saken, slik at klageinstansen både har innsikt i tidligere vedtak, begrunnelser for vedtaket og begrunnelsen for klagen. I dag har vi ingen klageordning, vi har rett og slett et system med en helt ny vurdering.

I praksis betyr dette for det andre at kandidaten blir frarøvet muligheten til å begrunne klagen. Jeg kjenner til flere eksempler på at dette har svekket studentens sak. 

Det kan dreie seg om vurderingskriterier i sensorveiledningen, til den opprinnelige sensorens begrunnelse for en karakter, eller om legitim faglig uenighet om hvordan et saksforhold eller et argument skal vurderes. Kandidaten har med dagens ordning ingen instanser å formidle substansielle innsigelser til.

Det er svært provoserende at departementet ignorerer faglige erfaringer på denne måten. Siden «klager» krever at én av sensorene er ekstern, oppstår det imidlertid muligheter. Ingen eksterne kan pålegges å ta på seg slike oppdrag. Dermed står vi fritt til å takke nei.

Selv kommer jeg fra nå av til å være svært restriktiv med å bruke fritiden min på å behandle slike saker, og jeg vil oppfordre alle kolleger om å opptre likedan.