Når professortitler misbrukes som et politisk verktøy

Det er bra at forskere deltar i samfunnsdebatten. De er en ressurs når de deler kunnskap, rydder i fakta og forklarer usikkerhet. Den akademiske ytringsfriheten er begrunnet nettopp i sannhetssøken.

Men denne friheten har en innebygd forutsetning. Akademiske ytringer kjennetegnes av krav til redelighet og kvalitet i innhold og metode. Forskerens rolle er i utgangspunktet å drive med saksopplysning, ikke politikk. 

Ifølge David Humes ideal, kan vi beskrive godt hvordan verden er, men vi kan ikke derfra konkludere hva vi bør gjøre. Det handler om verdier og prioriteringer. Og dette skillet har vi som forskere vanskelig for å etterleve. 

Det er selvsagt ikke helt vanntette skott mellom er og bør i den virkelige verden. Men når vi først går fra er til bør, må vi være ærlige og åpne om premissene som ligger bak. 

Skjult normativitet oppstår når forskeren fremstiller en foretrukket politikk som om den var den eneste vitenskapelig legitime løsningen, uten å synliggjøre verdivalg og alternativer. Her bør forskeren vise klok varsomhet. 

Det finnes nok av eksempler på hvordan forskere vitende eller uvitende har tjent politiske særinteresser innen tobakk,legemiddel, sukker, brus og olje. Historien har en lei tendens til å gjenta seg, så hva skulle tilsi at dette ikke er noe problem i dag? 

Ikke fordi forskere som gruppe er korrupte, men fordi strukturen av insentiver, finansiering, prestisje og politisk nytte fortsatt gjør vitenskap attraktivt å påvirke.

Så sent som i 2014 etablerte Coca-Cola «Global Energy Balance Network» – tilsynelatende et uavhengig råd av forskere som skulle tale forskningens sak i fedmedebatten. I praksis ble nettverket brukt til å redusere fedme til et spørsmål om manglende fysisk aktivitet, og dermed tone ned betydningen av sukkerholdig drikke.

I Norge har vi sett forskere anbefale legemidler uten å avklare kommersielle bindinger, deltatt i nemnder som har skapt habilitetsproblemer og drevet forskningsformidling på grensen til PR eller reklame.

Vi ser også at det i nyere tid produseres rapporter og at det opprettes faglige råd der forskere går fra faglig vurdering til politisk anbefaling i komplekse spørsmål. Slike initiativ kan være nyttige, men de opererer ofte i gråsonen av hva akademisk ytringsfrihet gir dekning for. Det skaper en ekstra plikt til rolleavklaring. 

I forbindelse med slike utvalg er det derfor viktig å stille noen grunnleggende spørsmål: Er dette en kunnskapsoppsummering, eller et politisk program? Hva er verdipremissene? Hvor stor faglig uenighet finnes innen dette feltet? Hva er den faglige begrunnelsen for å anbefale storstilt subsidiering av visse næringer fremfor andre og samtidig anbefale å legge kjepper i hjulene for konkurrerende næringsvirksomheter? Finnes det noen støtte i forskningslitteraturen til slike konkurransehemmende anbefalinger eller til å plukke vinnere på forhånd? 

Norske forskningsetiske retningslinjer sier det rett ut. Forskere skal bidra i offentligheten med faglig begrunnede argumenter. Men de skal ikke misbruke titlene sine politisk. De skal være tydelige på når de opptrer som fagpersoner og når de opptrer som privatpersoner. Dersom de ikke uttaler seg faglig, men utelukkende politisk, skal de ikke bruke tittel eller institusjonstilknytning for å gi meningene større tyngde.

Da Albert Einstein i 1939 skrev brev til USAs president Franklin D. Roosevelt og anbefalte å utvikle et atomvåpenprogram som svar på trusselen fra Nazi-Tyskland, underskrev han som privatperson.

Dette handler ikke om å forby forskere å mene noe politisk. Det handler om tillit. I en tid der offentligheten preges av raske mediesykluser og feilinformasjon, er tillit til kunnskapsinstitusjoner en knapp ressurs. 

Den offentlige utredningen om akademisk ytringsfrihet peker på at nettopp derfor er det viktig med høy takhøyde i kunnskapsbasert debatt. Men tillit kommer ikke gratis. Den må forvaltes gjennom redelig kommunikasjon. Og, ja, det må være lov til å kalle en spade for en spade.

Når forskere låner autoritet fra sin stilling og institusjon for å fremme politiske agendaer som om de var vitenskapelig tvingende, undergraver vi det som gjør forskere verdifulle i offentligheten. Nemlig forventningen om at vi skiller mellom kunnskap, usikkerhet og verdivalg, og at vi er åpne om begrensningene våre.

Forskerens oppgave er å si tydelig hva som er funn og hva som er vurdering. Bruk tittelen din til å opplyse, ikke til å lukke viktige debatter. Hvis vi klarer det, kan forskere fortsatt være viktige stemmer i samfunnsdebatten, uten å gjøre forskerrollen til et politisk verktøy, men heller bidra til et styrket beslutningsgrunnlag til det beste for samfunnet.