I fjor skrev professor Asgeir Sørensen ved Institutt for marin teknikk og dekan Ingvald Strømmen ved Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi en kronikk i Adresseavisen med tittelen ”Verdien av en doktorgrad”. Her skisserer de en alarmerende utvikling.
”Innenfor ingeniørfagene er det nå flere utenlandske enn norske studenter som tar doktorgradsutdanning i Norge, og tendensen er økende.”
Kronikkforfatterne presiserer at de er glade for å ha utenlandske studenter her. ”De beriker miljøet og den faglige debatten. De tilfører fagmiljøene viktig kulturforståelse. Men etter endt disputas forsvinner ofte kompetansen ut av landet.”
Som UA skrev i går er det et følbart problem at man vet for lite om hvor mange PhD-kandidater som ikke makter å fullføre doktorgraden, enten fordi de ikke møter kravene, eller fordi de ikke er tilstrekkelig motivert. Dette er et problem for norske, så vel som utenlandske, PhD-kandidater.
Prorektor for forskning, Kari Melby, erkjenner overfor UA at dette er et problem. Også hun kommenterer at dette primært gjelder innenfor noen av ingeniørfagene.
- Ved HF-fakultetet kan man ha 100 søkere til 10 doktorgradsstipendier, og det byr ikke på noen problemer å få både kompetente og motiverte kandidater. Situasjonen er en annen innen noen av teknologifagene, konstaterer hun.
Grad i endring
Doktorgraden er i endring, og morgendagens ph.d. befinner seg i støpeskeien. Eg gang var det slik at forskere tok sin frie doktorgrad – dr.philos. – som kronen på sitt vitenskapelige verk. Det var vitenskapsmannens faglige høydepunkt.
Siden ble de ulike organiserte doktorgradene en måte å rekruttere forskere på. Har man disputert, er man kvalifisert for en fast forskerstilling ved et universitet.
Men man ser i dag økende tendenser til at folk tar PhD. ganske enkelt for å sette seg bedre inn i et fagfelt, for slik å bli mer attraktive på arbeidsmarkedet – eller simpelthen for å lære mer om noe man er særlig interessert i.
Verdsettes de?
”Men hvorfor ta doktorgrad når en heller kan gå rett til en godt betalt jobb i næringslivet?”
Dette spørsmålet stiller Sørensen og Strømmen. De svarer ved å appellere til kunnskapsglede.
”Jo, fordi en doktorgrad gir fantastiske muligheter både faglig, økonomisk og menneskelig. Verdien av å føde ny kunnskap er ubetalelig og ubeskrivelig”, skriver de to. Men er kunnskapstørst alt som behøves?
- Spørsmålet er om vi i tilstrekkelig grad verdsetter dem som tar PhD, sier Helge Holden, styremedlem ved NTNU.
- Får de nok igjen for det, annet enn mulighet til selvrealisering samt til å få innsikt i noe nytt? Spør han.
Dette handler for en vesentlig del om hvilken innstilling næringslivet har, poengterer han.
- Vil industrien heller få tak i unge masterkandidater og lære dem opp selv? Norsk industri er mindre forskningsintensiv enn hva tilfellet er i våre naboland Sverige og Danmark. Man kan spørre seg om norske industrikonsern ser verdien av å ha medarbeidere med doktorgrad. Trening i selvstendig forskning er av selvstendig verdi for en høyteknologisk bedrift, sier Holden.
Norske PhD'er best lønnet
Om utlendingene er i flertall blant de som tar doktorgrad innen ingeniørfag, bør man gjøre mer for å beholde dem her, mener Holden, som selv er professor i matematikk.
- Norske stipendiater er de best lønnede i verden. Vi bør gi de beste av dem mulighet til å bli værende i Norge etter at de har tatt doktorgraden.
Holden synes Norge som nasjon har et lite reflektert forhold til det store antallet utenlandske doktorgradsstipendiater landet har.
- Mange norske studenter har hatt glede av å ta doktorgraden ved utenlandske universiteter finansiert ved lærestedet. Tilsvarende er det rimelig at vi tar imot utenlandske studenter finansiert med norske midler. Men vi har et lite gjennomtenkt syn på hvem som skal få fortsette å arbeide og bo i Norge. Flere motstridende interesser møtes her: Vi ønsker ikke å tappe fattige land for deres beste hjerner og vi ønsker å tilfredsstille behovet til det norske næringslivet. Denne avgjørelsen er for viktig til å overlate til UDI alene, sier Helge Holden.
- Detektivarbeid
- Når det gjelder det at PhD.-kandidater tar med seg sin kompetanse tilbake til hjemlandet etter at de er ferdig, vet vi for lite om dette. Å skulle spore opp hvor det blir av alle, vil også være litt av et detektivarbeid, sier Melby, som tviler på om det er verdt omkostningene.
- Men vi har informasjon på enkelte spesifikke felt, som for eksempel CeSOS (Center for Ships and Ocean Structures) er et av tre fagmiljøer ved NTNU som kan smykke seg med tittelen Senter for fremragende forskning: Her har 75 prosent av PhD-ene blitt værende. Det viser at det er mulig å beholde dem, sier Melby.
