"Vi har ikke hatt kniven på strupen før nå"

OSLO: De gode tidene er over, også for universitetene. Samtidig behøves god forskning og gode studenter mer enn noen gang. Hvordan bør UH-sektoren rigges? Som UA skriver, har Arbeiderpartiet nedsatt et utvalg for å se på saken. Utvalget er ledet av Marianne Aasen, partiets forskningspolitiske talsperson og medlem av Kirke- utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget. Utvalget hun skal lede er nyss etablert, og skal levere sin innstilling til partiets ledelse innen sommeren.

NTNUs prorektor for forskning, Kari Melby, er ett av medlemmene.

Ingen fusjonsgevinst på kort sikt

”Kunnskap som den nye oljen” er blitt et mantra. Samtidig gjennomføres en ressurskrevende fusjonsprosess i hele sektoren. Hvordan opprettholder man kvaliteten i forskning og utdanning samtidig som fusjonsjobben gjøres? Det er en problemstilling Aasen er høyst oppmerksom på.

- Dette er det svært viktig at universitetsledelsene er oppmerksomme på. Man får neppe noen stor gevinst av fusjonen på kort sikt. Det tar tid å bygge nye kulturer. Det vet man i Trondheim, som i sin tid fusjonerte NTH og AVH. Det er nå man begynner å få til en mer rasjonell ressursbruk. I denne sektoren kan man ikke si opp halve administrasjonen, sier Aasen, og bruker norske avisers pressede situasjon som illustrasjon.

- Mediebedrifter gjennomfører masseoppsigelser, samtidig som man foretar nyansettelser – men av folk med annen kompetanse. I statlige virksomheter må man jobbe tålmodig gjennom blant annet naturlig avgang. Da tar endringer lenger tid.

Kuttene kommer til høsten

Men tid er ingen ubegrenset ressurs. Den ”gamle oljen” tar etter hvert slutt, og Norge trenger flere bein å stå på. Da er effektivisering viktig, poengterer Aasen. For trangere tider er på vei.

- Dette er noe vi har visst lenge. Også våre statsråder ble utfordret på det: Hva skal vi leve av når oljen tar slutt? Men vi har ikke hatt kniven på strupen før nå. Folk endrer ikke adferd før man må. Om jeg skal spå noe, blir det at man kommer til å merke det allerede ved høstens statsbudsjett.

- På hvilken måte?

- Mye tyder på at det kommer til å være mye mindre penger. Det kommer nok trolig også denne sektoren til å merke. Det har vært brukt enormt mye oljepenger, ikke minst de to siste årene, noe universiteter og høgskoler har nytt godt av. Det har vært riktig. Men muligens med unntak av Forsvaret har det skjedd lite nedskalering i offentlig sektor.

Jobbskifte den nye normalen

Aasen poengterer at dette ikke nødvendigvis innebærer økonomiske kutt. Men:

- Forventningene til at man leverer blir vesentlig forsterket. Det betyr ikke minst at studentene må få enda mer kvalitet i utdanningen de tilbys.

Aasen peker på den store sektoren etter- og videreutdanning. Her må universiteter og høgskoler komme på banen.

- Det er de som sitter med nøkkelen til hvordan man gir folk det påfyllet av kompetanse som trengs. Den tida hvor man står i samme jobben hele karrieren er over, den innsikten er kjent. Men ikke bare må folk være forberedt på å bytte jobb, man må også være beredt på å bytte fagfelt. Man må kunne jobbe med helt andre ting. For eksempel fra oljesektoren til helsesektoren. Der er etterfylling av kompetanse av stor betydning. Jeg tror man bare har sett begynnelsen den behovsøkningen som vil komme her.

Folk tar ikke ulønnede utdanningspauser

Arbeiderpartipolitikeren er opptatt av at denne påfyllingen må i det minste delfinansieres av det offentlige.

- Man kan ikke forvente at folk tar ulønnede utdanningspauser midt i livet. På en eller annen måte må det offentlige inn. Man må være forberedt på å gå en del ned i lønn, men det må etableres ordninger som legger forholdene økonomisk til rette. Her må altså universitetene åpne opp for behovet som vil komme.

Hun understreker at en rekke sektorer må jobbe sammen her.

- Den tida hvor alle kjørte et mer eller mindre identisk løp, fra videregående og utover, fins ikke lenger på den måten. Vi ser at folk kjører sine individuelle løp, for når i livet man vil stifte familie, ta utdanning, og mer utdanning, og fordype seg i arbeidet. Her må NAV, bedrifter, skoleverket – og universitetene – jobbe sammen. Dermed blir det av større relevans for samfunnet omkring hvilken utdanning universitetene tilbyr på campus, og gjennom hele Mooc-universet.

Alle kan ikke være eksellente

Marianne Aasen vil jobbe for en forskningspolitikk som omfatter hele spekteret, ikke utelukkende den mest høytpresterende delen. At de som jobber i elitedivisjonen får forholdene lagt til rette av moderinstitusjonene, er en viktig oppgave.

- Men alle kan ikke drive forskning på verdensledende nivå. Slik er det jo ikke. Du kan ikke forvente at alle forskerne er på øverste nivå. Ingen land forventer det av sine. Vi må rette fokuset blant annet på at om lag 60 prosent av dem som underviser ved de tradisjonelle høgskolene mangler doktorgrad. Det er en lang og krevende utdanning, og det er et stort løft å få hevet den andelen. Du forventer ikke av undervisere her at de driver banebrytende forskning: De skal være godt oppdatert på forskningsfronten, slik at de kan gi studentene sine den beste undervisningen.