Vil slå sammen valg av faste og midlertidige

Det er antakelig noe av en brannfakkel Moe kaster inn i valgdebatten nå. I dag har de fast vitenskapelig ansatte tre representanter i styret, mot 1 for de midlertidige. Slik er det, til tross for at det er registrert 1 831 i valgmanntallet for de midlertidige ved NTNU, mot 1 127 for de faste.

Dermed er det 375 stemmer bak hver av de fast vitenskapelig ansatte, mens det er 5 ganger så mange bak de midlertidiges ene representant.

- De faste og de midlertidige representerer i bunn og grunn den samme grupperingen ved universitetet, det er varigheten av ansettelsesforholdet som skiller dem. Ved å slå sammen valget av disse to gruppene, som egentlig er én, vil man sikre at endret sammensetning av velgermassen avspeiles i representasjonen i styret, mener Moe.

Støtter Forskerforbundets regnemåte

Han viser til at antall midlertidige har steget, om ikke jevnt så i det minste trutt de senere år, uten at denne strukturelle endringen avspeiles i valgordningen. En slik sammenslåing vil bøte på dette problemet, etter Moes oppfatning.

Debatten har gått høyt om de midlertidiges arbeidsforhold, eller snarere mangel på det, ved NTNU. Blant annet har Forskerforbundet gått ut og refset universitetet for sin ansettelsespolitikk.

I et oppslag i Dagens Næringsliv kom det fram at Det medisinske fakultet ved NTNU er noe av en versting i så måte, med opp mot 40 prosent midlertidige ved enkelte institutt.

Rektor Torbjørn Digernes har gått ut og tilbakevist disse anklagene, ved å vise til alternative regnemåter som produserer en helt annen og langt mindre ugunstig statistikk.

Moe er klar på at det er Forskerforbundets regnemåte som best avspeiler virkeligheten.

- Rektor skiller ikke mellom rekrutteringsstillinger og øvrige i sitt regnestykke: Det er et skille jeg finner riktig i denne sammenhengen.

No man is an island…

Hvordan får man flere midlertidige over på faste stillinger – og er det ønskelig, sett ut fra NTNUs behov for å sikre seg de beste hodene?

Moe understreker at han ikke sitter på noen ferdigsydde løsninger på problemet, men han ønsker å invitere til en alternativ tilnærming til hele problemstillingen.

- Det virker som man tenker seg at først må de gode forskerhodene få utvikle seg, deretter plukker man de aller beste. Men blir en forsker best på egenhånd, eller er det snarere slik at man blir best i en kontekst, som medlem av et forskerteam? Spør Moe.

- Best for NTNU, i et helhetlig og langsiktig perspektiv, kan bety mye forskjellig. Jeg tror ikke man kommer utenom at det er noen risikoer man må ta ved ansettelser. Universitetsledere må tørre å satse på yngre forskertalenter, for så å utvikle dem til noe fremragende. Da kommer vi ikke utenom at andelen faste stillinger må økes.

Dørvokteren NTNU

Styrerepresentanten tegner opp et bilde av NTNU som et ”hot” in-sted, hvor de håpefulle festkledde står utenfor, linet opp i endeløse køer, og hvor dørvaktene vandrer langs rekkene og nikker til de begustigede som får tre ut av køen og inn den forjettede porten.

- Man blir ikke nødvendigvis en best mulig forsker av å gjennomlide mangeårig usikkerhet omkring jobb og levekår, hvor man ikke vet hvor man bor neste år eller om man er i stand til å forsørge familien.

- Ørkenvandring uaktuelt

Moe er selv 37 år og midtveis i doktorgraden. Er fast ansettelse ved NTNU hans drøm?

Svaret innledes med et skjevt smil.

– Om jeg greier å levere en god avhandling, som gjør at jeg ser at jeg har gode sjanser til fast stilling, så går jeg for det. Men det er ikke aktuelt å gå på en langvarig ørkenvandring fra det ene post.doc-engasjementet til det neste. Da finner jeg meg heller noe annet å gjøre.