Det tok to og en halv time med svett og nervøs utspørring. Etter innskjerpet talerliste og med bare to stemmers margin ble Mari Norman valgt til ny leder av Studentersamfundet i Trondheim. Sent samme kveld ble hun invitert inn i en mørk og tom storsal. Det gamle styret ville vise henne salen slik den er etter stengetid, når stolene er båret på plass og spøkelsene regjerer. Der satt de og pratet en stund, midt på gulvet. Omgitt av levende lys følte hun historiens sus.
Uvirkelig feiring
- Det virker ikke helt virkelig ennå, sier den nyvalgte 24-åringen fra Haugesund. Feiringen tok brått slutt. Hun skulle opp klokken seks dagen etter for å være med på praksis på psykologistudiet.
- Haha, jeg fikk kommentarer fra de andre i klassen på at jeg greide å holde meg overraskende engasjert.
Det er fire år siden hun kom til Trondheim etter musikklinje på videregående, friluftsliv på folkehøyskole og et års reising rundt i verden. Den gang visste hun ikke hva hun skulle bli, og begynte på psykologi for å gi seg selv litt tid. Nå har hun to og et halvt år igjen av profesjonsstudiet og vil aller helst spesialisere seg på barn og ungdom. Eller ledelse- og organisasjonsutvikling.
- Jeg hadde egentlig tenkt at ”nå skal jeg prioritere skolen”, sier Mari. Fritiden i Trondheim er så langt velbrukt, til funkestatus på Uka ’07 og som nestleder av Isfit ’09. I høst tok hun et semester i København.
- Jeg håper at jeg kan ta studiene på normert tid, men det er kanskje litt vel optimistisk, sier hun.
Ingen navn på blokken
Ennå har hun tre måneder på å forberede seg på ledervervet, samtidig som et ekstra fag smettes inn i vårens eksamenspakke. I løpet av de neste ukene skal hun rekruttere sju eller åtte til styret sitt, men har foreløpig ingen navn på blokken. Her skal det blæstes, mailes og snakkes med alle i kontaktnettverket fra Uka, Isfit og Samfundet.
- Jeg ønsker folk som har vært med i gjenger og er mer kjent på huset enn meg - og folk som nettopp ikke har vært med, sier Mari, som gleder seg til å få en gjeng å gjøre dette sammen med. 17. mai begynner nemlig den egentlige jobben: Da innsettes styret formelt av en bunadskledd Storsal og må brette opp ermene for vaffelsteking, stolbæring og diplomatisk nedklubbing av husets kverulanter. En av styrets viktigste oppgaver er å utvikle Samfundets politiske profil gjennom lørdagsmøtene.
Et sted på venstresiden
- Jeg håper Samfundet kan mene litt mer, ta opp kontroversielle tema. På valget nevnte jeg økende bruk av tvang i psykiatrien og veien videre etter klimatoppmøtet i København som eksempel på tema vi kan ta opp, sier Mari. Diplomatisk understreker hun at dette kun er eksempler på tema. Hva de faktisk bestemmer seg for må bli opp til styret når de er på plass. Ett er imidlertid sikkert – styret er ikke lenger partipolitisk forankret. Den nyvalgte lederen befinner seg imidlertid et sted på venstresiden i det politiske landskapet. Mer vil hun ikke si.
- Jeg er ikke langt til venstre, men på venstresiden, slår hun fast.
En enkel profil kan like fullt tegnes: Psykologstudent, musikkinteressert og sosialt og internasjonalt engasjert gjennom Isfit og Uka. Enebarn, liker turer i skog og mark, har jobbet to måneder på et barne- og ungdomshus i Kenya og bor i kollektiv med en venninne på Lademoen. Hun er klassisk skolert i sang, og kan traktere flere instrumenter. Skal hun slappe av blir det fort Mozart eller Chopin, og på favorittkonsertlisten står Jaga Jazzist, Mu, Efterklang og Mars Volta. Hun trenger sine åtte timer med søvn og er en mødedrodler som alltid tegner blomster.
- Målet er å lage så spennende møter at jeg slipper å drodle, sier hun om sin kommende innsats i det interne byråkratiet på Samfundet.
To uker med grubling
Skrur vi tiden tre uker tilbake i tid ble hun oppmuntret til å stille til valg av Leiv Erik Ødegaard, som sitter som leder av Samfundet frem til lederbytte 17. mai. Det ble to uker med grubling før hun bestemte seg helgen før valget. Dette var tross alt en sjanse til å påvirke det røde runde huset.
- Det fineste øyeblikket jeg har hatt på Samfundet var da Desmond Tutu talte til 400 tilreisende og 400 medarbeidere under åpningsseremonien på Isfit’09. Da fikk jeg en følelse av ”Herre Gud! har vi fått til dette her?!”
Dumpet og feiret
Ellers har Samfundet bydd på både opp og nedturer, slik det blir når livet leves i en intens sosial boble. Hun har blitt avvist på kjærlighetsfronten, møtt sine aller beste venner og blitt rørt over svært gammel kjærlighet. En morgen hun skulle hjem fra hybelfest under Uka i høst så hun en festkledd nittiåring bli støttet ned trappen og ut.
- Det er helt utrolig å se hvordan folk som var med på Samfundet for 70 år siden fortsatt brenner for huset og skal være med helt til festen er ferdig.
I hennes styretid skal hun holde på den nylig vedtatte 20-årsgrensen og feire husets hundreårsdag. Huset skal bli mer synlig for byen og frontes som et kulturhus.
- Jeg håper folk i fremtiden vil assosiere Samfundet med noe mer enn bare et utested. Det skal være et studenthus – og ikke bare et sted å gå ut eller på konsert, sier hun. Medlemstallene har de siste årene vaket rundt ni tusen, med et gjennomsnitt på 500-800 besøkende i helgene.
- Jeg synes vi i alle fall bør tippe ti tusen. Og vi må få folk til å bruke huset, sier Mari – ennå ikke helt vant med å være Samfundets ansikt utad.
- Jeg blir vel mer garvet etter hvert, avslutter hun.
