Treffsikker rettshjelp forutsetter treffsikre vedtak

Regjeringen har nylig signalisert at ordningen med advokathjelp for studenter skal videreføres, men gjøres mer treffsikker og kostnadseffektiv. 

Samtidig vises det til at det i dag føres saker som ikke nødvendigvis er i studentenes interesse.

Ambisjonen er forståelig. Men den reiser et mer grunnleggende spørsmål: 

Hva er det egentlig rettshjelpen skal være treffsikker i møte med? 

Treffsikker juridisk bistand forutsetter et identifiserbart vurderingsgrunnlag – et dokumentert faktum, operasjonaliserte kriterier og eksplisitte vurderinger som i prinsippet kan etterprøves. 

Advarer mot å begrense advokathjelp til studenter

Når slike elementer fremstår som uklare, ufullstendige eller ikke dokumentert som egne ledd i beslutningsprosessen, kan arbeidet i klage- og rettssystemet forskyves.

Saken kan da i mindre grad handle om å vurdere riktigheten av en beslutning, og i større grad om å forsøke å rekonstruere hva beslutningen bygger på.

I praksis kan dette innebære at kompleksiteten i enkelte studentsaker ikke nødvendigvis skyldes sakens innhold alene, men også hvordan beslutningsgrunnlaget fremstår i dokumentasjonen. Når vurderinger ikke fremgår eksplisitt, men antas å være implisitt innbakt i begrunnelsen, kan det bli vanskelig å identifisere hva som faktisk er vurdert, og på hvilket grunnlag.

Tilsvarende mønstre er også beskrevet i forbindelse med systematiske innsynsbegjæringer til flere offentlige instanser, der det er opplyst at vurderingskriterier enten ikke foreligger som egne dokumenter eller ikke kan fremlegges.

Dette kan ha flere konsekvenser. 

For det første kan etterprøvbarheten svekkes. Uten dokumenterte vurderinger og kriterier kan det være krevende å kontrollere hvordan en beslutning er kommet til, og hvilke vurderinger som ligger til grunn. 

For det andre kan behovet for juridisk bistand øke. Ikke nødvendigvis fordi sakene i seg selv er ment å være komplekse, men fordi det kan kreve betydelig arbeid å avklare hva saken faktisk gjelder.

I enkelte tilfeller kan dette også få praktiske konsekvenser for selve rettshjelpen. Når betydelig tid må brukes på å gjennomgå omfattende og uoversiktlig materiale for å avklare faktiske forhold, kan det samtidig oppstå begrensninger i hva som anses som relevante spørsmål i saken. 

Det er rapportert situasjoner der forsøk på å løfte mulige saksbehandlingsfeil kan bli vurdert som ikke relevante for vurderingen, til tross for at slike forhold kan ha betydning for beslutningens grunnlag. 

Advokat: - NTNU kan ikke lire av seg slikt vås

Dette kan illustrere en ytterligere utfordring: Når det er uklart hva saken bygger på, kan også rammene for hva som kan undersøkes og prøves fremstå som uklare.

Denne spenningen kommer også til uttrykk i den offentlige debatten. Det er blant annet vist til at advokater i enkelte studentsaker kan bruke mer tid enn det som anses nødvendig fra institusjonenes side, samtidig som det fra advokathold fremheves at sakene kan fremstå mer komplekse enn beslutningsgrunnlaget tilsier. 

Debatten om vurderingsformer i sektoren, herunder spørsmål knyttet til klagesensur, illustrerer også hvordan rammene for vurdering og etterprøvbarhet er gjenstand for løpende diskusjon.

Dette kan reise et sentralt spørsmål: Dersom sakene forutsettes å være relativt enkle, men i praksis krever betydelig arbeid for å avklare faktiske forhold og vurderingsgrunnlag, hvor ligger da kilden til kompleksiteten?

For det tredje kan presisjonen i rettshjelpen påvirkes. Når grunnlaget fremstår som uklart, kan advokatens arbeid i større grad dreie seg om å etablere struktur og klarhet, fremfor å ta stilling til en tydelig formulert vurdering. 

Dette peker på et mulig strukturelt forhold: Treffsikkerheten i rettshjelp kan vanskelig vurderes uavhengig av kvaliteten på beslutningsgrunnlaget den retter seg mot. 

Dersom vurderingsprosesser i praksis gjennomføres uten eksplisitte, operasjonaliserte og dokumenterte kriterier, kan det være begrenset hva som kan oppnås gjennom endringer i selve rettshjelpsordningen alene. Spørsmålet kan da ikke bare knyttes til hvordan sakene føres, men også til hvordan de fremstår når de først behandles.

Regjeringens mål om å redusere antall saker som ikke er i studentenes interesse kan dermed være avhengig av mer enn kostnadskontroll og prosessjusteringer. Det kan også forutsette at beslutninger som fattes i sektoren er tilstrekkelig dokumentert til å kunne forstås, vurderes og eventuelt utfordres. 

Uten et slikt grunnlag kan rettshjelpen fremstå som mindre treffsikker – ikke nødvendigvis fordi arbeidet som gjøres er utilstrekkelig, men fordi det den retter seg mot ikke er tilstrekkelig tydelig definert. 

Spørsmålet er dermed ikke bare hvordan rettshjelpen kan bli mer effektiv, men hvordan beslutningsprosessene den retter seg mot i større grad kan gjøres etterprøvbare.