Debattklimaet i norsk offentlighet er påvirket av massakren på Utøya. Mens urolige politikerne beveger seg nølende inn i årets valgkamp, utfordres grensene for hva man kan tillate seg innen akademia.
Norge har fått sitt 22/7, og på mange plan vet vi ikke helt hvilke konsekvenser det får for hvordan vi bør agere i offentligheten. Politikerne åpner årets valgkamp i disse dager. Det gjør de nølende og forsiktig, enstelige for å begå feil som straffer dem på meningsmålingene. Ellers i samfunnet uttrykkes reaksjonene på mangt slags vis. En mor reagerer eksempelvis overfor Aftenposten på at Donald-bladet ble ledsaget av en plastpistol, etter Utøya og all ting.
Også i Akademia er man urolig for å trø feil. Her ved NTNU avlyses en paintballturnering. Den skulle etter planen arrangeres på plenen bak Hovedbygget. For øvrig på samme sted hvor Eivind Rindal, som overlevde Utøya, skal holde appell til ferske studenter under tirsdagens immatrikulering. Arrangørene av turneringen fant det best å vente en stund, for eventuelt å ta det opp senere.
I Bergen finner universitetsrektor Sigmund Grønmo det opportunt heve pekefingeren som advarsel mot ansatte som måtte tenkes å ytre sympati for ABBs handlinger. Pekefingeren kom etter at en student ytret slik sympati på sin blogg. Om studenten hadde vært ansatt, ville man måttet foreta “en avveining mellom spørsmålet om ytringsfrihet og ansvaret som følger med en universitetsstilling”, som Grønmo uttrykker det overfor UiBs internavis På Høyden.
Antakelig kan disse og tilsvarende problemstillinger møtes på samme vis: Om man mener noe var etisk og moralsk okei før ABB begynte å drepe unge mennesker på Utøya den 22. juli, bør det være okei etterpå også.
Ad plastpistol for Donaldister: Er det greit at små gutter og jenter leker med plastpistoler? Hvis ja, hvorfor skulle det ikke lenger greit etter 22/7? Hvis man mener at de bør slutte, er det antakelig mer av hensyn til hva vi voksne finner støtende, enn ut fra omsorg for barna selv.
Ad paintball bak Hovedbygget: Om man, som enkelte linjeforeninger later til å mene, synes det er helt fint å omvandle campus til en lekeplass og arena for kvasimilitære eksesser, hvorfor skulle man ikke gjøre det også selv om en massakre utspilte seg for en tid tilbake, et annet sted i landet?
Svaret på det spørsmålet er ifølge arrangørene selv at det fins mennesker som er direkte eller indirekte berørt av massakren og som kan tenkes å vandre omkring på campus denne dagen. Derfor vil man ikke støte dem.
Det er en sympatisk tanke – og en tanke vi deler. Men smak på denne: Studenter fra mange land i verden studerer ved NTNU. En del av disse studentene kommer antakelig fra land hvor massakrer som likner den som fant sted på Utøya, er en del av hverdagen. Det er ikke sikkert slike studenter synes det er spesielt festlig å havne i en paintball-skuddveksling. Disse studentene har like mye krav på hensyntagen.
Ad UiB-rektorens hevede pekefinger: Å stramme inn universitetsansattes ytringsfrihet på grunn av ABBs handlinger på Utøya er en særdeles dårlig ide. Om noe, burde UiBs rektor festet ekstra godt grep omkring ytringsfrihetsfanen, siden det er hva denne fanen representerer ABB forsøkte å ramme.
Denne uka står i immatrikuleringens tegn. Viktigheten av å ta vare på hverandre får en særlig betydning i år. Nye studenter ønskes velkommen, mange av dem kommer langt borte fra. “Buddy”-programmet etterlyser norske studenter som vil være kompis med nyankomne studenter fra utlandet. Det er et tiltak som har vår helhjertede støtte. Heller enn å tenke så mye på hva vi ikke bør gjøre eller si, kan vi rett og slett sette i gang og være buddy. Antakelig tjener demokratiet på det.
I sin kommentar “ Mer debatt – ikke mindre” skriver Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås blant annet:
“Én ting mener jeg er viktig når det gjelder rikspolitikernes ønske om “mer debatt” og “mer demokrati”: Å innse at forskjellen på ord og handling er forutsetningen for et rasjonelt, åpent og fritt samfunn som Norge. Etikk og vesentlighet må alltid vurderes nøye før man publiserer, men de absolutte grensene for ytringsfrihet går først ved kriminelle utsagn og oppfordringer til vold.”
