Apropos kvalitet

Ved NTNU fins forelesere så dårlige at de burde vært stengt ute fra auditoriene, skriver en tidligere student i Dagens Næringsliv.

”Innen flere av fagområdene er det slik at enkelte forelesere faktisk skremmer dyktige studenter fra å ta fagene fordi det er kjent hvor dårlig forelesningene er.” Det skrev sivilingeniør Erik Stavseth i DN nylig. Stavseth tok eksamen ved NTH i 1973. For to år siden bestemte han seg for å følge noen fag ved NTNU for å friske opp gammel kunnskap. Det ble en blandet fornøyelse. Nå har han, med egne ord, ”sett på nært hold hvor dårlig det står til med standarden på forelesere…”

Stavseths erfaringer er på ingen måte enestående. Undertegnede minnes forelesninger ved SV-fakultetet, UiO, hvor en kjent statsviter gjennomførte en hel forelesningsserie ved å sitte foran fullsatt auditorium og lese høyt fra egen lærebok i to samfulle timer, to ganger i uken.

Det klages over at kvaliteten på utdanningstilbudet ved norske universiteter er for lav. Ikke minst ved de største universitetene er studiekvaliteten i alvorlig trøbbel,” skriver Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås. Han gir selv en forklaring: ”Undervisning har langt lavere status enn forskning og teller bedrøvelig lite ved ansettelser.” Han får følge av Stavseth, som mener det er for liten premiering av gode formidlere av kunnskap.

Så hva finnes av premiering av gode forelesere ved vårt universitet?

Sintef-gruppens pris for fremragende pedagogisk virke ved NTNU” tildeles årlig. Ifjor fikk Martin Landrø fra fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi prisen, i år gikk den til Steffen Wellinger ved fakultet for arkitektur og billedkunst.

Antakelig vil økte bevilgninger til undervisning på bachelornivå bidra til å styrke undervisningen, gjennom færre studenter per auditorium, flere kollokviegrupper med faglig ledelse, flere skriftlige innleveringer og mer til. Slik sett får man mer kvalitet om man bruker mer penger.

Men bakenfor budsjettdiskusjonen finner vi et kulturelt betinget hinder: De beste foreleserne finner ikke veien ut i auditoriene. I beste fall møter man engasjerte og dyktige lærere vél inne på masternivå, kanskje heller ikke da. Som Åmås påpeker fremmer det ikke ens akademiske status å stå foran podiet i auditoriet.

Det er noe som ikke henger sammen i Regjeringens politikk på området. Man vil ha bedre forskning, og innfører tellekanter for vitenskapelig publisering. Man vil ha bedre forskere, men gjør lite og ingenting for å stimulere til bedre pedagogikk. Å innføre tellekanter for dyktig og inspirerende pedagogisk virke ved universitetene, burde være en smal sak.

(En tidligere versjon inneholdt en uriktig opplysning mht. Sintef-gruppens pris for fremragende pedagogisk virke. Vi beklager denne feilen.)