Det blir feil uansett hva de gjør
Torsdag forrige uke besluttet Forskerforbundet seg for å støtte en eventuell anke fra Arnved Nedkvitne over Oslo Tingretts avgjørelse om å opprettholde Universitetet i Oslos avskjedigelse av ham. Hvorfor tok det så lang tid å bestemme seg?
Professor Nedkvitne har oppført seg til tider ufyselig overfor kolleger, stipendiater og ledere. Nettopp derfor frambyr oppsigelsen av ham en god testcase for styrken i norske professorers stillingsvern. Nedkvitne er ingen ridder i hvit rustning. Til det har hans karakteristikker av kolleger vært for nedrige, hans arroganse overfor omgivelsenes forsøk på å bilegge striden for åpenbar.
Gjennom dette får man spisset følgende problemstilling: Har professorene et eget stillingsvern, som den frie forskningstankes forsvarer, eller kan de sies opp som enhver annen norsk arbeidstaker som bryter med arbeidsgiverens pålegg?
Universitetet er en arbeidsplass som er helt ulik andre arbeidsplasser, framhever jusprofessor og tidligere rektor ved Universitetet i Bergen, Jan Fridthof Bernt. Han mener at de vitenskapelige ansatte er i en selvstendig posisjon, og ikke kan instrueres så lenge de oppfyller sine forpliktelser når det gjelder forskning og undervisning. De skal først og fremst være lojale overfor sitt fag.
Altså: At en ytring oppfattes som ”illojal, personlig belastende, unødig støtende eller krenkende”, slik det heter i dommen, kan ikke være tilstrekkelig grunnlag for å få sparken fra en stilling hvor det fremste kravet nettopp er at man skal være kritisk.
Innebærer dommen mot Nedkvitne at det er kroken på døren for offentlig kritikk av noe som går på tvers av arbeidsgivers interesser, dersom kritikken fremføres i en form som kan oppfattes som ”illojal, støtende eller krenkende”? Hvordan skiller man juridisk mellom berettiget og uberettiget kritikk, når kritikeren samtidig oppfører seg utaktisk og dumt, skjeller og smeller og oppfattes som destruktiv og ubehagelig av omgivelsene? Historien er full av dissidenter med manglende sosial intelligens.
Men meningene er delte. Nedkvitnes professorkollega Rune Svarverud ved UiO er blant dem som har meldt seg ut av Forskerforbundet i protest mot at forbundet vedtok å gi økonomisk støtte til Nedkvitnes anke. Svarverud sier til Aftenposten at denne saken etter hans oppfatning ikke handler om akademisk frihet, men om arbeidsmiljø. Svarverud vil ikke være medlem av et fagforbund som støtter en anke som motarbeider eget arbeidsmiljø.
Ifølge Aftenposten skal 15-20 av Forskerforbundets medlemmer ved UiO ha meldt seg ut med samme begrunnelse. Det vil ikke overraske om de får følge av flere.
Det er til å forstå at Forskerforbundets ledelse har slept føttene etter seg i denne saken. De vet at det blir feil uansett hva de gjør. Når har forbundet satt seg i en situasjon hvor man går i krigen for en slags ridder som selv aktivt har tilgriset egen rustning.
Dette er en sak som Forskerforbundet antakelig vil måtte slite med i lang tid.
