”De lykkeligste årene av deres liv er akkurat nå. Det triste er at dere ikke vet det.” Slik innledet statsminister Jens Stoltenberg sin gjesteforelesning på Dragvoll sist torsdag. En statsminister i gnistrende humør sjarmerte salen i senk. – Jøss, mannen er rockestjerne, hvisket sidekvinnen.
Det kunne virke som hele SVT-fakultetet hadde tatt sete i Auditorium 10 denne ettermiddagen. Tre kvarter før Jens ankom campus var auditoriet fullt. Arrangørene anslo at ytterligere 100-150 ble avvist ved døra. Folk satt tett i tett i trappene og langs veggene.
En særdeles opplagt statsminister lokket raskt fram latteren hos tilhørerne. Temaet for gjesteforelesningen var ”Den norske modellen gjennom finanskrisen” – ingenting om Libya altså, som studenter på kurs i internasjonal politikk nok gjerne skulle hørt om; heller ingenting om Japan og den multiple katastrofen som rammet øystaten.
Ingen problematisering av det faktum at kjernekraft skaffer til veie en femtedel av energien vi henter ut av stikkontakten – og hvorvidt økt skepsis mot atomenergi gjør ham mer lysten på å satse på forskning og utvikling av ny fornybar energi.
Istedet snakket sosialøkonomen Stoltenberg om noe nokså traurig – stokastiske modeller og handlingsregel og slikt. Kan det bli show av slikt?
Det kunne det.
En entusiastisk Jens la i vei om forrige gang han var her, det var i 1997 og han var finansminister, og om de dystre spådommene om hvordan Norge ville greie seg ovenfor det nye som man kalte globalisering. Om hvordan bare stater med liten offentlig sektor og lave skatter kom til å greie seg. Om hvordan det gikk.
Med fleiping, ironi og halvkommuniserte spøker fikk han salen til å bryte ut i latter gjentatte ganger, endog avbryte ham med applaus. Det var da min sidekvinne kommenterte noe om at dette er rock and roll.
Før han kom så langt hadde Stoltenberg fortalt anekdoten som han sikkert har fortalt flere titalls ganger før: Om da Jens satt inne og døde langsomt som forsker i Statistisk sentralbyrå, og minister Torbjørn Berntsen ringte ham og sa at ’Gro har sagt at jeg skal si at jeg vil ha deg som statssekretær’ – og Stoltenberg for syns skyld lot som om han måtte tenke seg om, men hvordan han kjente på en indre jubel over at han endelig skulle slippe ut derfra.
Så, for å flørte med de fremmøtte i Auditorium 10:
- Da jeg var ung, hadde jeg som mål at jeg ikke skulle bli politiker. Jeg skulle bli noe ordentlig: Jeg skulle bli forsker. Altså SSB. Det holdt i to år. Som politiker er man mer omtrentlig, mer overfladisk. Det passer meg utmerket, koketterte statswministeren, til ytterligere jubel.
Etter dette kunne Jens snakke lenge og vel om den norske modellen, om handlingsregel, om hvor bra det er at Norge, med én promille av verdens befolkning eier én prosent av verdens produksjonskapasitet – og han snakket til et meget lydhørt publikum, som noterte flittig.
Til avslutning poengterte statsministeren hvilket fantastisk privilegium det var å lese fag noen år; for så å få bedrive praksis, gjennom å være politiker.
Jens’ credo overfor SVT-publikummet:
”Alle samfunnsvitere burde egentlig hatt plikttjeneste i politikken, lik medisinstudenters turnustjeneste. Da blir man enda bedre samfunnsvitere; enda bedre samfunnsøkonomer. Ta de eksamenene dere vil, men pass på å være samfunnsengasjerte,” avsluttet landets statsminister.
