Etter Røros
Den store Falkbergsalen på Hotel Røros kunne minne om Sarons Dal under oppsummeringen av NTNUs lederseminar forrige uke, med en rørig rektor i rollen som Aril Edvardsen. ”Du fortjener ikke noe bedre universitet enn du selv vil være med på å bygge”, var skriftstedet. Så får vi se om Torbjørns Evangelium blir NTNUs nye testamente.
Undertegnede var ikke til stede under fjorårets ledersamling på Røros, men det var visstnok en noe sedat affære. Slik var det ikke i år. Den noe prosaiske tittelen på årets seminar var ”Faglig ledelse – Forskningsledelse – Strategisk ledelse”. Etter hvert viste det seg imidlertid at skjæringspunktet mellom individuell prestasjon og lagspill utgjorde den røde tråden. Det ble interessant.
Marit Breivik åpnet vekkelsesmøtet med bekjennelser fra sin tid som landslagstrener. Hun berettet om sine erfaringer fra strevet med å gjøre sterke individualister, som er vant til å eksellere selv, til å fortsette å gjøre det – samtidig som de finsliper evnen til å sette kollektivet foran egen eksellering når det er nødvendig.
Hun fortalte blant annet om hvordan hun løste målvaktproblemet. Cecilie Leganger hadde vendt tilbake til landslaget, samtidig som to fremragende keepere hadde etablert seg i hennes fravær. Breivik løste knuten ved å gi de tre i oppgave å sørge for at Norge til enhver tid hadde verdens beste målvakt i buret. Det ble en suksess, ved at de tre, samtidig som de konkurrerte knallhardt for å bli den foretrukne, aktivt jobbet for å bygge opp den som til enhver tid ble foretrukket.
Senere snakket professor Menno Witter, en av gruppelederne ved Kavli-instituttet, om hvor vanskelig – og nødvendig – det er å gi slipp på essensielle data, når en annen gruppe behøver dem for å få antatt en artikkel i Nature. Eller å aktivt gi slipp på en særskilt dyktig ung forsker, når man innser at vedkommende vil få det bedre et annet sted. Det er viktig å være uselvisk i sin forskergjerning, forklarte han, men avsluttet med: ”It’s the hardest thing you do.”
Så hvordan leder man en utdannings- og forskningsinstitusjon slik at egoisme og altruisme går opp i en høyere enhet? Det er NTNU-rektor Torbjørn Digernes’ store utfordring. Det er en utfordring han deler med sine prorektorer, og antakelig den utfordring dette rektoratets bedrifter skal dømmes etter.
Hva kan man så forvente av de som skal eksellere? I kortform, antakelig dette: ”Å være professor er et kall”, fastslo professor Bjarne Foss i pausen. Med ”professor” forstår vi her ”vitenskapelig ansatt”.
Hva kan man forvente at ledelsen foretar seg, i form av fundamentering? I hvert fall dette: At professor Knut H Sørensens hjertesukk får sin gyldighet begrenset. Det ble framført på tampen av dag 2, og lyder slik:
”Forskning blir ofte oppfattet som en privatsak som man ikke snakker om”
