Stadig flere enheter ved NTNU er på Facebook. Fjesboka er en arena for sosial mingling, og etter hvert også blitt en kommersiell arena. Det er uklart i hvilken grad den utgjør et fungerende forum for utveksling av visdom.
For noen uker siden proklamerte teknotrendanalytiker Eirik Newth at han lukket sin fjesbok. Newth var tidlig aktiv på sosiale nettsteder. Etter eget sigende ble han aldri hjemmevarm på Facebook – nettstedet framsto for ham som et salig kaos av blogg, fotoalbum, chat, spill kommers, politikk, støttegrupper og mer til. Det ble for rotete og useriøst for en voksen mann, om aldri så mye teknoguru.
Men det var en annen grunn også til at han deaktiverte sin profil.
Dette er et helt nytt fenomen i verdenshistorien: Aldri før har det hendt at én enkelt aktør sitter med informasjon ned på mikronivå – hvem man har som partner, hva man stemmer, hvilken musikk man liker, hva barna heter, hvor man drar på ferie, osv, osv osv – på over en halv milliard mennesker over hele kloden.
Denne aktøren nekter selv ethvert innsyn i hvordan all mikroinformasjonen anvendes.
Faktum er at man er i ferd med å bygge opp en global persondatabase uten sidestykke i menneskehetens historie. Denne informasjonen er ikke begrenset til den enkelte person, men om de sosiale nettverk personen inngår i. Facebook forbeholder seg retten til å anvende denne kunnskapen slik man til enhver tid anser som adekvat. Man forbeholder seg også retten til å gi eller selge informasjonen til tredjepart.
Man kan ikke slette sin profil på Facebook, bare deaktivere den. Alt man har lagt inn der blir værende, i prinsippet til evig tid – også etter at man selv er borte. Det fins etter hvert ikke så rent få groteske eksempler på profiler som lever sitt eget liv etter at personen er død, uten at ektefeller eller andre pårørende kan gjøre noe med det.
Derfor framstår fjesboka som et sosialt eksperiment av ufattbare dimensjoner. Man kan gjøre seg lystig over at 34 prosent av amerikanske kvinner i alderen 18-34 sjekker Facebook før de går på WC om morgenen. Det hevdes med styrke at fjesboka også har potensial for sosial endring – blant annet brukes den aktivt av egyptiske demokratiforkjempere for å organisere seg i kampen mot myndighetene.
Men hva har Akademia å gjøre på Facebook? Man vil møte studentene der de er, greit. Hvilken strategi har man utover det? Man kan tenke seg at i kampen om synlighet er det om å gjøre å teppebombe alle tenkbare kanaler med info om seg selv. Likevel – form og innhold kan naturligvis ikke sees adskilt. I varierende grad er formen innholdet.
En mulig trend er at fjesboka etter hvert blir en mer rendyrket arena for mingling og generelt skvalder, mens faglig orientert dialog finner andre fora. Det fins en del av oss som håper at det går slik. Derfor vil vi oppfordre enheter ved NTNU til aktiv selvrefleksjon omkring sin tilstedeværelse på Facebook.
Den oppfordringen går naturligvis også til oss selv.
