Framtid i aske

Samtidig som NTNU, i tråd med den globale driven, satser på samarbeid med kinesiske og indiske universiteter, våkner Europa opp etter at vulkanen Eyjafjallajökull la kontinentets luftrom øde. Kan man ta toget ut i verden?

Publisert Sist oppdatert

Da UA besøkte verdens største universitetsavis, The Chronicle of Higher Education, fortalte avisas utenriksredaktør Beth McMurtrie at amerikanske universiteter har blikket stivt festet på India og Kina. Hver tredje utenlandske student i USA kommer fra en av disse to gigantnasjonene. I tråd med dette er den globale trenden for universiteter å søke samarbeid med andre, gjerne hakket bedre, universitet. Slik løfter man seg selv.

Derfor er det ikke dumt at NTNUs rektor Torbjørn Digernes nå vil dra til Kina. Med seg har han ledere sentralt og ved fakultetene. Målet er å bygge faglige samarbeidsavtaler med de beste kinesiske universitetene.

Og neste år står i Indias tegn.

Dette er vel og bra. Men det skal ikke mer enn noen støt fra en vulkan i Europas utkant før premissene for globalt samarbeid endres drastisk. Samtidig forteller geologene oss at det er et tidsspørsmål når Eyjafjallajökulls nabovulkan Katla får et utbrudd. Dette utbruddet vil, når det kommer, være ti ganger så kraftig.

Som så ofte før får man i ettertid vite at noen hadde forutsett at noe slikt som dette kunne hende. Flygeledernes magasin advarte således om at et askeutbrudd fra en islandsk vulkan kunne få store konsekvenser for europeisk luftfart, og at man gjorde klokt i å ta sine forholdsregler. Ingenting skjedde.

Det moderne samfunnet er sårbart, det vet vi. Men en ting er å vite noe, det er noe annet å bli strandet i en by i Kina, eller USA, eller Argentina. Man var jo tross alt bare på en snartur ute. Plutselig er det svært langt hjem.

Asken til tross: Likevel kunne UA ringe leder for Internasjonal seksjon og be henne fortelle om hvordan det var å ta toget fra Paris, ta noen bilder av reisefølget og sende til oss for umiddelbar publisering. Slik sett oppleves verden fremdeles som liten.

Så hva om også mobil- og datanettverket ryker? Det har hendt før, og kan hende igjen. Da er vi tre tiår tilbake, hvor all telefoni foregikk via et apparat med en tråd som gikk inn i veggen, og ingen datamaskin fantes, og flyturer var en begivenhet og en luksus.

Det fins de miljøfilosofer som mener vi før eller senere blir nødt til å slutte med kommersiell flyfart, fordi klimaet ikke tåler det. Skulle noe slikt skje, vil premissene for globalt samarbeid endres fundamentalt. Det kan man ha i minnet i en tid hvor kunnskapsprodusenter kloden rundt søker tettere kontakt med hverandre.

Vi hører at noen i NTNUs delegasjon til Shanghai vurderer å ta den trans-sibirske jernbanen tilbake til Trondheim, og slik oppfylle en gammel drøm. Det er en nyttig påminnelse om at det fins flere veier til Kina. Bare man har tid nok.