Grenser for forskning
I ei tid hvor forskningen blir stadig mer grenseløs er det antakelig noe vi må venne oss til at PST oftere vandrer omkring på Campus. Men faren for justismord er åpenbart til stede, når sikkerhetspolitiet kan bortvise utenlandske stipendiater uten å fortelle hvorfor. Hvor går grensene for den grenseløse forskningen?
UA har i en artikkelserie fortalt om Politiets sikkerhetstjenestes økende interesse for utlendinger ved NTNU. Det er vanskelig å kritisere dem for at de følger med på hva utenlandske stipendiater og gjesteforskere foretar seg ved landets eneste teknisk-naturvitenskapelige universitet. Et av PSTs oppdrag er å hindre spionasje og overføring av kunnskap som fører til spredning av det man med en evfemisme kaller masseødeleggelsesvåpen.
Hvordan hindre at forskere og stipendiater fra land som kunne tenkes å ville dra nytte av slik kunnskap, får tak i den?
I senterfokus hos PST ligger landet som ligger øverst på Atomenergibyråets bekymringsliste – Iran. Deretter følger Nord-Korea, Syria, Pakistan, India og Israel. Gjennom det siste året er studenter fra Iran og Nord-Korea hindret adgang ved norske universiteter og høgskoler. Vi må være forberedt på flere slike saker.
Da er det ikke greit å være iransk stipendiat ved NTNU. Selv om man gjennom deltakelse på politiske møter viser at man tar avstand fra regimet, risikerer man å bli slått i hartkorn med dets handlinger. De kjenner seg urolig over at landsmenn blir bortvist. De vet ikke hvorfor, og frykter at flere kan blir rammet.
Derfor er det positivt at NTNU, ved organisasjonsdirektør Trond Singsaas, har klargjort sitt grunnprinsipp overfor PST om at alle universitetsansatte skal sikres samme rettigheter og plikter uavhengig av bakgrunn. Universitetets oppgave er først og fremst å skjøtte sitt ansvar som arbeidsgiver og som verner av den frie forskning – ikke å overvåke det internasjonale trusselbildet.
I dette skjæringsfeltet mellom kravet om akademisk frihet og hensynet til nasjonens sikkerhet stilles PSTs evne og vilje til åpenhet på prøve. Det ligger i sakens natur at det er svært begrenset hva de kan fortelle om sine beveggrunner. Men sikkerhetspolitiets tjenestemenn må ta inn over seg den uro man opplever når personer i tilsvarende situasjoner mister sin adgang.
Forskere som beveger seg over statsgrensene har særlig behov for å vite hvor grensene for dem går.
Der kan PST bidra, ved å gi formaninger om hva man bør unngå for å slippe å komme i sikkerhetstjenestens søkelys.
