Holder pusten

Nobelkomitéens beslutning om å tildele prisen den kinesiske dissidenten Liu Xiabo har satt i gang flere debatter. Den mest formalistiske er hvorvidt demokrati egentlig har noe med fred å gjøre – om fredsprisen er omdefinert til å bli en demokratipris, og om det i så fall er i strid med Nobels charter.

En tilsvarende debatt kom da den kenyanske miljøvernforkjemperen Wangari Maathai mottok fredsprisen i 2004 – hva har nå miljøvern med fred å gjøre.

Innvendingen er interessant, men pareres nokså lett med å svare at et hvert charter må fortolkes og forstås i forhold til sin samtid, hvis ikke ender det opp som en anakronisme. Truslene mot verdensfreden ser annerledes ut i dag, med faren for at vi raserer klodens klima eller dens biologiske mangfold.

Vi forstår også mer av sammenhengen mellom demokrati og fred, noe som gir seg utslag i nytenkning omkring hvilke aktører som gjør seg fortjent til prisen.

Den mest offensive kritikken av årets tildeling har imidlertid dreid seg om noe annet: At å gi prisen til en menneskerettighetsaktivist i Kina er i seg selv en meningsløs handling. Her gjør den gamle maoist Arnulf Kolstad felles sak med skipsreder Moritz Skaugen, om enn fra motsatt innfallsvinkel.

”Kina burde fått fredsprisen”, hevder Skaugen i en kronikk i Aftenposten. Landet gjør en stor innsats for miljøet, og for å heve befolkningen kollektivt opp av fattigdommen. I en slik situasjon må man se stort på spørsmål omkring individuelle retter, fremholder skipsrederen. ”Mens vi i Vesten kritiserer Kina for undertrykking av arbeidskraft ved underbetaling og overarbeid, glemmer vi noen ganger at forholdene var nøyaktig de samme i USA og Europa under den økonomiske vekstfasen.”.

Altså: Kina er i endring. Denne prosessen må ikke forpurres av utidige fredspristildelinger.

Professor i sosialpsykologi ved NTNU, Arnulf Kolstad, innleder et forskningsopphold i Kina nå. Kolstad er sterkt kritisk til at fredsprisen går til Xiabo. ”Kina realiserer menneskerettigheter i deres kultur”, sier han til VG nett. ”Å hevde at personlig ytringsfrihet er den viktigste menneskerett, og en betingelse for en fredelig verden, er en typisk vestlig tankegang”, fortsetter han.

I et tidligere innlegg i Dagbladet utdyper han sin forståelse av Kina og vestlige forestillinger om menneskeretter: ” Menneskerettighetene slik vi kjenner dem er en vestlig oppfinnelse”, og å søke å overbevise resten av verden om deres gyldighet er et uttrykk for vestlig imperialisme som ”viser manglende respekt for kulturer som er annerledes enn vår egen.”

Her begår Kolstad en grunnleggende kategorifeil i det han legger til grunn en statisk kulturforståelse: At ulike kulturer skulle utgå fra en indre, uforanderlig essens som gjør dem evig unike. Med dette som utgangspunkt kan vi komme med kategoriske påstander om hvordan nordmenn, svensker, muslimer, pakistanere, jøder, kinesere, osv. osv. egentlig ”er”.

Men kulturer er i evig forandring. Det gjelder også den kinesiske. I den sammenheng er det legitimt å ha synspunkter på i hvilken retning endringen bør gå. Om man mener at individuelle rettigheter er bra, følger det at disse bør gjelde for alle, uansett kultur.

Arnulf Kolstad og Moritz Skaugen er imidlertid langt fra alene om å mene at menneskeretter ikke er noe for Kina – i dagens situasjon (Skaugen) eller noensinne (Kolstad). Undertegnede har ført en rekke samtaler med nordmenn i Kina omkring disse spørsmålene, og sitter igjen med et inntrykk av at a) mange er av den oppfatning at Kina godt kan greie seg uten demokrati, i hvert fall inntil videre, og b) man er villig til å bedrive utstrakt selvsensur, i det man frykter for konsekvenser i form av at ens visum plutselig ikke lenger blir fornyet. For en akademiker som vil bygge seg et forskerliv i denne gigantnasjonen, og som kanskje har brukt flere år av sitt liv til å lære seg kinesisk, vil det være katastrofalt å bli utestengt.

Alle vil til Kina. Myndighetene kan velge – og ikke minst vrake – blant aktuelle samarbeidspartnere, på personnivå så vel som institusjonsnivå.

Akademia er tuftet på intellektuell redelighet og vilje til åpen utveksling av tanker og ideer. Etter som også verdens kunnskapsmessige kraftsentrum graviterer i retning Kina, er faren for selvsensur egnet til bekymring. Denne faren aktualiseres i og med årets fredspristildeling. De fleste har vett til ikke å følge i Arnulf Kolstads fotspor, men mange holder kjeft. Og pusten. Ingen vil bli brent av dragen.