Institutt i ulage
Psykologisk institutt er i ulage, og problemene er ikke av ny dato. Trass i at instituttets relativt ferske leder åpenbart har dekanens fulle oppbacking i sine grep for å få orden på sakene, eskalerer misnøyen. Kanskje er det selve instituttet det er noe galt med.
Ugreie ved Psykologisk institutt har vært et tilbakevendende tema i UAs spalter. Instituttets leder Leif Edward Ottesen Kennair utsettes for til dels tøff kritikk av ansatte ved instituttet for sin lederstil. Varslingssaker og arbeidsrettsaker er symptomer på at noe er galt. At instituttlederen selv ble politianmeldt oppi det hele, utgjør slik sett en bunnotering i sakskomplekset.
Men problemene startet ikke med hans overtagelse av roret ved instituttet. Konflikter mellom instituttets vitenskapelig ansatte er ikke av ny dato. Andre aktører mener sterke personligheter og en utpreget ”sytekultur” er medforklarende momenter når ugreien skal årsaksforklares. Det er derfor vanskelig for utenforstående å skulle gjøre seg opp en mening om hvem som har ”skylden” for miseren.
Det overordnede ansvaret er imidlertid langt enklere å plassere. Det ligger hos dekan Jan Morten Dyrstad. Han satt med fakultetets styringsansvar da Hroar Klempe var instituttleder og stridigheter mellom professorer rev en faggruppe i stykker, og han sitter med det i dag. Kanskje bør dekanen stille seg spørsmålet hvorvidt selve instituttet er organisert på en optimal måte.
Psykologisk institutt er et av NTNUs største. Er det klok når man har å gjøre med dette fagområdet? Kanskje er det en anelse fordomsfullt, men vi tar sjansen: Et institutt med hundre ingeniører som steller med brobygging eller bergverk, er en sak for seg, men et institutt med hundre fagpersoner som har vårt sjelsliv som sitt spesiale – kan det gå bra?
I dette tilfellet ser det ikke slik ut.
Psykologi rommer subdisipliner som står til dels langt fra hverandre. Evolusjonspsykologer og sosialpsykologer har antakelig en del til felles, men det er mye som skiller dem. Disipliner som ligger i konflikt med hverandre, anført av sterke personligheter på alle sider – da er det ikke rart at det går en kule varm.
I denne situasjonen valgte man å fjerne fjerdenivået – faggruppene – som styringsnivå ved instituttet. Klokskapen i denne beslutningen kan diskuteres. Uansett synes det betimelig å stille spørsmålet hvorvidt ansatte og studenter vil tjene på en reorganisering av instituttet. Muligens er en oppdeling av instituttet en gunstig løsning. Andre alternativer er brakt til torgs – som å løsrive instituttet fra fakultetet.
Uavhengig av hvilken vei ledelsen velger, synes det åpenbart at noe må gjøres. Dagens stridigheter ved instituttet er ikke til å leve med, verken for de faglig ansatte eller for studentene som tar sin utdanning her.
