Inte ger man fan i politiken
”Inte ger man fan i politiken”, sang Marie Bergman. Så er det desto mer forunderlig at i en situasjon hvor revolusjonen går Middelhavet rundt, snakker 8.marskomiteen ved NTNU/HIST om lønn, sex og om Jentene på Toten. Jo visst kommer man unna politikken. Om man sitter i 8.marskomite.
Slik går Bergmans strofer i den skandinaviske kvinnebevegelsens kanskje fremste kampsang:
Inte ger man fan i politiken/ för att man är konventionell
Även om de jobbar i fabriken/ och ser fram emot en ledig kväll
Før helgen ble det klart at Egypts visepresident Omar Suleiman har bedt statsminister Ahmed Shafiq til å utnevne en leder for et råd av vise menn som skal igangsette en nasjonal dialog mellom hæren, representanter for opposisjonen og andre ledende, politiske aktører.
Uttrykket “vise menn” er her ment bokstavelig. Rådet som i praksis leder etableringen av et moderne demokrati i Egypt utgjøres av forretningsmenn, vitenskapsmenn og advokatmenn. Ifølge NRKs korrespondent har det bredt seg ikke så rent lite misnøye blant egyptiske kvinner over dette – all den stund de utgjorde 30-45 prosent av menneskemassen som camperte på Tahrirplassen for å tvinge Mubarak ut av presidentpalasset.
Det er ikke første gangen dette skjer – at menn skviser kvinnene ut når det folkelige engasjementet skal veksles inn i reell makt.
Dette skjer akkurat nå. Nasjonen Egypt er gammel som Metusalem. Revolusjonen startet her, og den fortsetter å bre om seg. I skrivende stund spekuleres det i om det folkelige engasjementet slår gnister også i fjerne land som Kina og USA, hvor stadig flere menn og kvinner marginaliseres, økonomisk som politisk.
Dette skulle det vært interessant å vite mer om. Når 8.mars-komiteen som springer ut av universitet og høgskole, snekrer eller syr sammen årets program i en tid hvor vi erfarer ”history in making” så skulle man forvente at disse spørsmålene blir adressert? Med et feministisk blikk. På Dragvoll sitter ekspertisen tett i tett, hva enten det gjelder Midt-Østen, Islam, politisk modernisering, og mer til.
Men nei. Årets arrangement, rikholdig som det er, sentrerer seg omkring lønn og likestilling, erotikk og pornografi, Jentene på Toten, mer seksualitet. Det nærmeste man kommer hendelsene i Midt-Østen er tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, menneskerettighetssituasjonen i Iran og tematisk, om ikke geografisk: En film om kvinner i Nepal som kjemper for et mer demokratisk styresett. Dette siste tiltaket fortjener honnør. Men det burde vært mer av det, og det burde fått en mer sentral plass i programmet.
Marie Bergmans sang handler om kvinner som bryter ut av kjønnsstereotypier og tar tilbake den politiske makten over seg selv. Da er det desto mer beklagelig at når akademikere i Trondheim feirer kvinnedagen, gjøres det i form av arrangement om sex & samliv og ingenting om revolusjonen som pågår foran øynene våre.
