Disse spørsmålene reises av AltUnd – studentgruppa for alternativ undervisning ved NTNU – som nå ønsker seg en diskusjon om strykemnene ved universitetet. De har kartlagt samtlige strykemner ved universitetet, og stikker fingeren inn i et betent sår på universitetets omdømme:
Den høye strykprosenten, spesielt i en del emner som ligger innenfor NTNUs hovedprofil. Det passer seg dårlig at fire emner ved Institutt for matematiske fag har en strykprosent som ligger mellom 29 og 34 – eller at av de 42 emnene AltUnd har undersøkt befinner 16 seg ved Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektronikk.
"Det er ikke vår hensikt å tråkke noen på tærne," beroliger Kvernevik i et intervju med UA denne uka. Deretter tråkker han til: Å hevde at eget fag er så avansert at det er passende at 4 av 10 stryker er uttrykk for en elitistisk holdning, fastslår han. Det er å tråkke på tærne.
Det er også lett å være enig i Kverneviks synspunkt. Når en rekke emner leder studentene fram til eksamener hvor en høy andel ikke makter å stå, og dette varer ved over tid, er det ikke greit å avfeie det med at 'såpass må det være. Målet må være å gi studentene en undervisning som gjør dem i stand til å prestertere slik man forventer av dem.
Vedvarende høy strykprosent er også dårlig butikk for universitetet. I tillegg må det oppleves som slitsomt og en smule demotiverende for foreleserne å vite at så mange av ansiktene foran dem i auditoriet kommer til å forlate eksamenslokalet med et nederlag i vente.
At mange stryker, og at mange stryker i de samme emnene, er kjent for studenter, forelesere og administrativt ansatte - samt for universitetsledelsen.
Så hvorfor er det så vanskelig å føre en åpen, oppriktig samtale om det? I stedet sklir man unna ved å fastslå at studentene fra videregående er for svake; alternativt for late. Eller at det egentlig er greit at mange stryker, det viser jo at faget er krevende. I siste instans fungerer høy strykprosent som indikator på høy kvalitet.
Men å påstå at det er et tegn på faglig suksess at mange studenter mislykkes, er forfeilet. Tvert i mot er det et tegn på at noen ikke har gjort jobben sin. Hvem det er, har ikke vi forutsetninger for å mene noe om: Er det foreleserne som ikke er pedagogiske nok? Er det inntaksansvarlige som legger lista for lavt? Er det de som informerer om fagene som ikke formår å kommunisere hvor tøffe de faktisk er? Er det ledelsen som er uvillig til å stille de nødvendige ressursene til disposisjon for å heve kvaliteten på undervisningen? Eller er det tidsånden som har skylda, den som forteller de unge at ting skal være enkelt, ellers kan det være det samme.
Ikke vet vi. Men dette står fast: Høy strykprosent er ikke tegn på kvalitet.
Derfor er det fortjenestefullt at AltUnd tråkker til. Om noen får vondt på tærne, får det stå til. Vi har liten sans for Torstein Skårs kritikk av AltUnd om at de "i stedet for å henge ut emnene i Universitetsavisa" burde tatt dette internt og "gått i dialog med foreleserne".
At denne debatten tas ut i offentligheten kan tjene til å gjøre den mindre betent. Det vil alle tjene på.
Også de som akkurat nå har tatt av skoene og masserer sine ømme tær.
