Om karakterer og kverulanter
Universitetet i Oslo starter et pilotprosjekt hvor studentene får begrunnet karakteren sin. Nå ønsker studentledere fra hele Norge slik grunngiving. Er det noen grunn til å tro at det vil føre til færre klager?
Det er SV-fakultetet ved UiO som gjennomfører dette prøveprosjektet. Men studentene har allerede bestemt seg for at grunngitte karakterer er det eneste rette. En ordning med obligatorisk begrunnelse bør innføres på alle fag, mener studentleder Aksel Braanen Sterri i Oslo. Amund Aarvelta, leder ved Studenttinget ved NTNU, er enig.
Studentene vil lære mer, og klagenivået kommer til å bli drastisk redusert, tror Aarvelta. Studentene vil forstå mer av hvorfor besvarelsen deres er vurdert slik den er, og de vil ha lettere for å slå seg til ro med resultatet. Mon det?
I et leserinnlegg her i UA forteller sensor Ivar S Ertesvåg at opp mot sytti prosent av klagene gjelder studenter som strøk til eksamen. Disse studentene har ingenting å tape på å levere inn en klage, uansett hva begrunnelsen er.
Problemet, ifølge Ertesvåg, er at studentene ikke behøver å begrunne sin klage.
Altså: Om man tror det er bittelitt mer enn en teoretisk sjanse for at klagen fører fram, er det rasjonelt å klage. Spesielt når det å klage ikke fordrer noen spesiell anstrengelse fra klagerens side.
Det er ikke så lett å gi klare og konsise begrunnelser for en bestemt karakter – når poengsummen 59,5 gir en C, mens 59,4 er en D. Et sted må grensen settes, og da vil en del av karakterene være grensetilfeller. Igjen: om en klage fører til at man ved ny sensur endrer vektleggingen noe, kan det gi en annen karakter, uansett begrunnelse. Derfor vil det fremdeles være rasjonelt å klage.
Professor Ertesvåg har gjennom sine år som sensor ved klagesaker bare opplevd to tilfeller hvor man kom fram til en helt annen vurdering enn den opprinnelige. I det ene tilfellet ble resultatet to karaktersteg opp, i det andre to steg ned.
Ertesvåg har et poeng i at man burde forventet en forklaring fra studenten på hvorfor hun klager. Problemet er at det ikke er så lett å gi noen begrunnelse på en klage, når man ikke kjenner begrunnelsen for det man klager på.
Vi har sans for læringsargumentet for begrunnet karakter. Det kjennes bedre at en enslig bokstav ledsages av noen setninger som er rettet til en selv. Da har man i det minste en opplevelse av å ha blitt sett. Det er et gode i seg selv. Men vi vil advare mot for stor tro på at en grunngitt karakter legger særlig demper på kveruleringsbehovet hos misfornøyde studenter.
Likevel – om pilotforsøket ved UiO i siste instans leder fram til at både sensor og klager må begrunne seg selv, kan det anspore til dialog omkring karakterfastsettelse. Det vil både sensor og student tjene på.
Undertegnede spurte en gang en erfaren ex.phil-sensor om hvor lang tid han brukte, fra han kastet det første blikket på side 1 i besvarelsen, til han landet på en passende karakter. ”Mellom 1 og 2 sekunder”, svarte han. Det blir ikke mye dialog ut av slikt.
