Spørsmål fra salen: “Hva skal vi gjøre, vi som forsker på kjedelige ting?” Foredragsholderens svar: “Dere skal få deres lønn i himmelen”. Følg UA på demotiveringsseminar.
Torsdag i forrige uke ble det holdt phd-seminar i medisinsk teknologi i Realfagbygget. Oppslutningen var rekordstor, arrangørene opprømt over hvor populært arrangementet var. Medisinsk teknologi er et strategisk satsingsområde ved NTNU, fagfeltet krevende, stipendiatene dyktige og ambisiøse, vil vi tro.
Pilene peker oppover. I 1992 tok 4 personer doktorgraden i dette feltet. 7 år senere var antallet steget til 15. i dag er årsproduksjonen på 25. Totalt har 261 tatt sin doktorgrad i medisinsk teknologi ved NTNU.
Vi bare nevner det, som en overture til dagens tekst, som skal handle om den kanskje underligste seansen undertegnede har bevitnet gjennom sine to tiår ved NTNU. Man hadde nemlig leid inn NRK-mannen Are Sende Osen for å holde et mini motivasjonsseminar for de fremadstormende stipendiater. “Forskningsformidling – hvordan få publikums oppmerksomhet?” Slik lød tittelen. Siden skjedde de underligste ting.
Under hele seansen snakket Osen lavt og mumlende, slik at vi måtte anstrenge oss for å forstå hva han sa. Han varmet opp med å fortelle hvor upopulær han var som foredragsholder, og bela påstanden med å vise til at ingen arrangør noensinne inviterte ham tilbake. Telenor hadde til og med nektet å betale ham. Så fortsatte han med å aktivere salen i en pusteøvelse, hvor man skulle lydlegge en fallskjermhoppers vei mot bakken etter at skjermen ikke løste seg ut. En av phd-ene i salen ble bedt om å skrike slik hun trodde den snart døde hopperen ville skrike.
Så fortalte han om svenskekongen Gustav 2 Adolfs fadese med krigsskipet som sank umiddelbart etter sjøsetting. Siden fulgte flere anekdoter som hadde til felles at de manglet punchline. Anekdotene ble illustrert med en powerpointpresentasjon hvor annenhver visning var blank.
Avslutningsvis fikk publikum stille spørsmål. Første spørrer viste til NRKs programserie om ulike religioner, hvor Osen ble invitert inn i familier som praktiserte ulike religioner. Osens svar ledet fram til konklusjonen at de var “klin gærne alle sammen”.
Siden ble han spurt om hvordan man skal gå fram for å få oppmerksomhet (jfr tittelen) når man forsker på kjedelige ting. Osens svar var at man skal få sin lønn i himmelen.
Moderator for dagen, professor Catarina Davies, takket Osen med å si: “Dette var jo spennende?” “Jah”, svarte Osen og gikk av podiet.
“Man kan jo få inntrykk av at det bare er å gi opp som formidler etter dette”, kommenterte Davies videre, før hun hentet seg inn: “Nei, jeg skal ikke være så negativ.”
Vi for vår del hadde nå knekt koden: Are Sende Osen holdt et demotiveringsseminar, hvor poenget var å gjøre alt feil. I forlengelsen av dette ligger følgende erkjennelse for en formidlingsivrig stipendiat:
Uansett hvor dårlig du gjør det, vil det likevel bli bedre enn hva Are Sende Osen presterte. I dette ligger en trøst.
