Ranking vs. Benchmarking
Om universitetsrankinger er i ferd med å utvikle seg til et virus av pandemisk omfang, hvor finner man vaksinasjonsprogram som hjelper? Kanskje er benchmarking svaret.
Ranking Is the Disease, Is Benchmarking the Cure? Spørsmålet ble stilt under en konferanse i Berlin nylig. Temaet var globale universitetsrankinger, og akademiske ledere fra hele verden deltok. Den som stilte det provoserende spørsmålet var Jamil Salmi, undervisningskoordinator i Verdensbanken.
Salmi viste til en global trend i retning av at akademiske institusjoner må gjøre rede for kvaliteten i hva man har å tilby som utdannings- og forskningsinstitusjon. Forskere, studenter, arbeidsgivere og statlige representanter er stadig mer aktive i innhenting av informasjon om hvilken standing det enkelte universitet eller del av et universitet har, relativt sett. Det er ikke lenger et spørsmål om man bør gjøre det, men hvordan det bør gjøres.
Rankinger er den mest synlige metoden, og den enkleste å forstå, men det er ikke den mest pålitelige, slo Salimi fast. Han tok til orde for benchmarking som bedre egnet i å vurdere kvaliteten i hva det enkelte universitet har å tilby.
Benchmarking går ut på at en organisasjon evaluerer sin virksomhet i forhold til de som man oppfatter egner seg best innen en viss bransje. Fordelen med benchmarking, framholdt Salmi, er at man sammenlikner et system mot et annet system. En slik tilnærming er helhetlig i sin natur, i motsetning til ranking, som avgrenses til å måle et lite knippe strengt målbare kriterier.
Byråkraten fra Verdensbanken viste til Finland, som ”kanskje ikke har universiteter blant top 100, men som har svært sterke system”. Globale rankinger oppmuntrer til et ensidig fokus på universitetene som befinner seg i verdensklasse, og er slik sett lite anvendelig målestokk for universiteter som mangler de nødvendige ressursene for å komme i en slik posisjon.
Ettersom akademiske institusjoner verden over knytter stadig sterkere bånd til hverandre, får man stadig flere globetrottere blant både studenter og forskere. Behovet for kontinuerlig sammenlikning av universiteter og spesifikke utdannings- og forskningsmiljø vil øke. Sånn er det bare. Men hvem har nytte av slik sammenlikning? Hvor stor bruksverdi har det å bli minnet om, med måneders mellomrom, at verdens 10 beste universiteter befinner seg i USA, mens ulike europeiske universiteter tar heisen noen titalls plasser opp og ned fra gang til gang?
”Rankinger er nyttig bare så lenge indikatorene ikke utelukkende måler ting som er lett å måle, men også ting som bør bli målt,” sa Peter Greisler, leder for universitetsavdelingen i det tyske utdanningsdepartementet. Han viste til en økende skepsis mot metodene som anvendes. Enn så lenge er skeptikerne i mindretall.
