Sakesløs student
NTNU-studenten Margrethe Gaassand har vært gjennom en prosess i beste Kafka-stil: Hun har gjort alt riktig, men endte likevel opp med en regning på 40 000 etter endt feltarbeid. Verken NTNU eller Lånekassen tar ansvar. Slik kan vi ikke ha det.
Gaassand er masterstudent i geografi ved NTNU. Hun deltar på programmet Master of Philosophy in Development Studies. Programmet innebærer to års fullstidsstudier. For å kunne gjennomføre studiet på normert tid, kreves det at feltarbeidet legges mellom andre og tredje semester av mastergraden. Det vil si i løpet av sommeren, perioden juni-august.
Det synes klart at slik støtte har vært en etablert praksis. Dermed kunne masterstudenten dra av gårde til Chrissia, beliggende på Indias østkyst, for å se på kvinnerepresentasjon i lokale beslutningorgan. Søknaden var sendt av gårde, og Geografisk institutt bekreftet at feltarbeidet virkelig måtte gjøres på sommerstid, mellom semestrene.
Vél framme i India får Gaassand så kontrabeskjed – lånekassa vender tommelen ned for stipendsøknaden hennes.
Studenten klager, klagen avvises. I begrunnelsen for avslaget står det blant annet å lese: ”Selv om det er dokumentert at feltarbeidet er en obligatorisk del av studieprogrammet klageren følger, fremgår det ikke at feltarbeidet er av en slik art at det bare kan foregå om sommeren. Det er derfor ikke omfattet av inntaksregelen for nødvendig feltarbeid etter Lånekassens praksis.”
Videre: ”Dersom enkelte studenter på det samme studieprogrammet tidligere har fått støtte til feltarbeid om sommeren ut fra en slik vurdering, gir ikke dette i seg selv grunnlag for å tildele klageren støtte for sommeren.”
Med denne formuleringen gir Lånekassen seg selv ryggdekning for å avslå Gaassands søknad selv om man har godkjent søknader fra studenter før henne, i samme situasjon og med likelydende begrunnelse.
Det kan dermed se ut som om praksis er endret, til denne studentens ufordel. Selv er studenten etter alt å dømme sakesløs. Men regningen på 40 000 må hun ta selv – Lånekassen toer sine hender, mens ved Geografisk institutt er man bare fortvilet.
Statens lånekasse for utdanning og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet er to solide samfunnsinstitusjoner. Den administrative kompetansen er høy begge steder. Det er deres oppgave å legge forutsigbare rammer for de studerende. At en student havner i et slikt uføre er uverdig for begge institusjonene.
