Den norske paviljongen i Expo Shanghai er en selsom forestilling. Utsiden er en flott arkitektonisk opplevelse. På innsiden presenteres man for noe som både i form og innhold for lengst har gått ut på dato. Slik sett framstår den som noe nær en skandale.
Verdensutstillingene er nasjonenes gylne anledning til å vise verden hvordan de ønsker å framstå. Disse paviljongene er en selvframstilling som er ment å være offisiøs og ikke så rent lite skrytende, og hvor ambisjonen også er å si noe til omverdenen om hva man tenker om seg selv og hva man ønsker å bli.
Kina har bygget en gigantisk kinesisk eske som stiller det meste i skyggen. Svenskene har laget en interaktiv forestilling som høster lovord. Den tyrkiske paviljongen innbyr til dypdykk i landets historie.
I andre enden finner man tragikomiske, eller bare triste, løsninger – som Zimbabves hjørne i en panafrikansk paviljong, hvor et stort portrett av Robert Mugabe dominerer – eller Nord-Koreas paviljong, hvor et banner som ønsker ”Welcome to Paradise” dominerer inngangspartiet.
På Expo 2010 er mulighetene legio. Man kan i grunnen gjøre hva som helst. Så hvilken løsning falt Innovasjon Norge ned på? Hvilken innovativ form valgte man for å fremstille Norge anno 2010?
TV-skjermer.
Et sted mellom 20 og 30 flatskjermer, felt inn i forsegjort treverk, der det streames levende bilder. Formmessig er dette nittitalls, og vi snakker om forrige årtusen. Ett hederlig unntak i montasjen er den underkjølte metallplaten som forestiller en isbre, dekket av en isbjørns fotavtrykk. Konstruksjonen uttrykker en gjennomtenkt ide, og underkjølingen bibringer en fiffig vitenskapelig detalj. NTNU og Sintef kan i fellesskap ta æren for den, og det gjør de med god samvittighet. Bortsett fra dette er utstillingen ikledd en forbløffende fantasiløs form.
Innholdsmessig er det enda verre. Man blir presentert for pittoresk Norge: Et Norge som ikke finnes lenger – om det da noen gang har eksistert. Besøkende fra alle verdens nasjoner vises et helhvitt Norge fritt for innvandrere; et normalitets-Norge fritt for homser eller noen som har valgt en alternativ måte å leve på; et fritids-Norge hvor ingen arbeider (noen oljeplattformer flimret raskt forbi).
I Verdensutstillingen 2010 får verden presentert et Norge hvor nordmenn vandrer gjennom hvit puddersnø mellom stabburene, hvor det renner friskt vann i alle fosser og hvor sola alltid skinner (vi så ikke en eneste sky på noen av skjermene).
Norges Forskningsråd står på lista over sponsorer. ”Forskningsrådet vil bruke EXPO til å profilere de nye satsningene på samarbeid med Kina innen forskning og innovasjon.” skriver Forskningsrådet selv.
Men den norske paviljongen er verken innovativ eller forskningsmessig interessant.
See it og TV. Nasjonalromantikk på fjernsynsskjermer møtte publikum.Tore Oksholen
