Drikkevise med sexistisk budskap

På «utmatrikuleringsfesten» synges det om jenter på «kjempenes meny». Er dette en passende hilsen fra NTNU til kandidatene?

Vivian Anette Lagesen reagerer på at sangen «Nu klinger» var avslutningsnummeret da NTNU arrangerte fest for de utmatrikulerte kandidatene. - Umusikalsk, lite inkluderende og hvit mannlig studentnostalgi, mener hun.
Publisert Sist oppdatert

I NTNUs styremøte ble det nylig påpekt at språkbruken i rapporten om likestilling og mangfold ved omtaler kvinnelige studenter som ‘jenter’. Omtrent samtidig avsynges ‘Nu klinger’ som felles avslutningsnummer på «utmatrikuleringssfesten» arrangert av NTNUs fakulteter for ingeniør- og realfag. Sangen ble skrevet av arkitekt Frode Rinnan til UKE-revyen i 1929, og den er utvilsomt blitt en tradisjonsrik sang for sivilingeniørstudenter. Her står jenter på ‘Kjempenes meny’, ‘sønnene’ skal komme og overta skikkene og en konge sitter med ‘øl fra fat og piker ved sitt bord’.

Mannlig studentnostalgi

Det må likevel være lov å spørre om ‘Nu klinger’ er en passende hilsen fra NTNU til sine kandidater som skal ut i arbeidslivet. At dette er en drikkevise og at øl og dram ikke settes like stor pris på av alle er en ting. Et annet problem er at sangen definerer kandidater fra ingeniør- og realfag som menn. De fleste av disse fagene har store utfordringer med å rekruttere flere kvinner, både som studenter og ansatte. Valget av en gammel drikkevise med et klart sexistisk budskap kan selvsagt betraktes som uskyldig moro, men det kan i denne sammenhengen også tolkes som et uttrykk for at NTNU ikke synes kjønnsbalanse er særlig viktig. Det kan virke som om NTNU’s visjoner for likestilling og mangfold, nedfelt i en fersk handlingsplan, ikke har det store gjennomslaget i de hverdagslige beslutningene.

Det er en viktig ambisjon for NTNU at flere kvinnelige kandidater finner veien tilbake til teknologifagene ved NTNU etter endt studie. Når NTNU, representert ved tre mannlige dekaner, velger å avslutte «utmatrikuleringen» med en allsang som hovedsakelig assosieres med en hvit mannlig studentnostalgi fremstår det som umusikalsk, lite inkluderende og lite framsynt.

NTNU strever med å bli en mer mangfoldig, kjønnsbalansert og inkluderende organisasjon og har et godt stykke igjen å gå. Da teller store og små ting. Når NTNU velger å avholde en storslått fest for sine aller mest mannsdominerte fag, burde vi kunne vente mer omtanke i utformingen av arrangementet.