Et bedre system for vitenskapelig merittering

Et oppslag i Universitetsavisa tok nylig opp flere problemer med dagens publikasjons- og fagfelle-vurderingssystem. Ideelt sett skulle akademiske kolleger kunne tildele hverandre anerkjennelse og synlighet i et system med minimalt av byråkrati, kameraderi, redaksjonelle fordommer, store tidsforsinkelser, unødvendige utgifter, forfatter-taktikkeri og fusk for å få flest mulig publikasjoner på CV-en. Disse negative faktorene er i stor grad til stede med dagens ordninger. Ikke minst utgiftene er et sterkt økende problem, hvor universitetsbibliotek verden rundt slutter å abonnere på viktige tidsskrifter på grunn av skyhøye priser.

Inspirert av bitcoin

Men et alternativ kan i dag realiseres ved hjelp av internett og kryptering. Man kunne, inspirert av bitcoin, tenke seg et helt desentralisert globalt nettverk. Jeg vil likevel foreslå at dette implementeres via ett senter for hele verden (heretter gitt arbeidsnavnet GPRC – "Global Peer Review Center"). Noe slikt kunne drives av et norsk universitet, for eksempel av NTNU. Grunnen til en slik sentermodell – i motsetning til desentralisert bitcoin-aktig nettverk – vil bli klargjort. Jeg vil her gi en skisse til hvordan et slikt system kan fungere:

Det første man må gjøre er å rekruttere deltakere. Man kan bli medlem hvis man anbefales av et visst antall andre medlemmer. Men det kan startes opp ved at man inviterer alle universiteter – og fagpersoner der – til å melde inn professorer, amanuenser og forskere. Dette er tilstrekkelig til å utløse en "epidemi" av innmeldinger – prosessen vil være selvforsterkende. De som er påmeldt tilføres "meritteringspoeng" (MP), poeng som de så kan velge å tildele kolleger for gode publikasjoner. Alle medlemmer tilføres løpende samme faste mengde MP per måned. Disse kommer inn på medlemmets elektroniske "konto" i GPRC-serveren, og kan så brukes til å merittere andre. Poeng på konto belastes med negativ "rente", slik at ubrukte poeng eroderes. Dette er for å stimulere innehaveren til å bruke dem. En innehaver av slike poeng kan tildele hvem som helst (bortsett fra en selv) i det globale nettverket av medlemmer, poeng for en publikasjon. Ikke-medlemmer kan ikke motta poeng, og dette er et insentiv for å bli med i nettverket.

Alt er gratis

Artikler kan publiseres hvor som helst, også på forfatterens nettsted, og gjerne på GPRC. Alt er gratis, «open access». Forfatteren kan uten videre lenke til egen artikkel via GPRC hvis den ikke ligger der, slik at den lett kan oppdages av andre. Format og layout er ikke noe man trenger å bruke tid og energi på å tilpasse seg. Hva en artikkel har samlet av poeng skal også være tilgjengelig elektronisk på GPRC. Artikler som publiseres i regulære vitenskapelige tidsskrifter kan også gis poeng, men da må de – hvis de ikke kan publiseres på GPRC på grunn av opphavsrett – i det minste foreligge der i form av en referanse til tidsskriftet. Artikler som ble publisert før systemet ble etablert, kan også tildeles poeng – hvis forfatter (minst en av dem når de er flere) er med i nettverket.

Man kan la poeng som er tilført medlemmer som allerede har mange tildelte poeng (høyt meritterte i systemet) telle mer enn 1 når disse tildeler andre poeng, slik at meritterte medlemmer får større innflytelse. Det vil være sannsynlig at medlemmer og publikasjoner som er svært meritterte på forhånd, får mange poeng raskt, ved at kolleger tildeler slike til deres publikasjoner.

Friheten kan åpenbart misbrukes

Man må imidlertid – som med dagens fagfellevurderte tidsskrift-system – være årvåken mot mulig misbruk og skjeve utslag av det foreslåtte systemet. Man kan jo forestille seg at det etableres uformelle og skjulte nettverk av kolleger som gjør avtaler om gjensidig poenggiving; en form for kameraderi. Nå må det selvsagt være tillatt for kolleger innen rimelighetens grad å gi hverandre anerkjennelse. Men denne friheten kan åpenbart misbrukes. Et mulig tiltak er at når kollega A har gitt poeng til B, vil B være i en slags karantene en stund med hensyn på å gi A poeng, ved at poeng fra B til A først teller med full verdi når de tildeles etter et år eller noe slikt. Et annet mulig tiltak er at hver poenggiving skal begrunnes kort, at hvert medlem er identifisert med navn og tilknytning, og kort om deres egen akademiske kompetanse. Alt dette skal da være lett tilgjengelig for alle, på GPRC sin server, via en god søke-applikasjon. Dette vil også motvirke andre mulige typer misbruk, for eksempel at venner fra andre fagfelt som er inkompetente angående en gitt publikasjon, likevel tildeler poeng til denne.

Silingsmekanismer

Man kan, basert på den mangfoldige databasen over medlemmer og deres aktivitet som er antydet ovenfor, ha programvare i GPRC-serveren som systematisk og i bakgrunnen leter etter mistenkelige mønstre i deltakeres oppførsel, og flagger slikt for manuelle saksbehandlere i GPRC som så kan advare misbruker(ne) eller i verste fall publisere funn som er klart over streken, på GPRC. Men hensikten er å unngå at slikt blir nødvendig – dette skal utgjøre en troverdig trussel som da får de aller fleste deltakere til å avstå fra misbruk av systemet.

Man kan innvende at dagens system med fagfellevurderte publikasjoner fungerer ved at det filtrerer ut dårlige og middelmådige publikasjoner, slik at bare slikt med kvalitet får oppmerksomhet. I den grad systemet fungerte nær perfekt, hadde dette vært riktig. Men i praksis så er vi langt unna det, som nevnt innledningsvis. Det presenterte forslaget fungerer på en annen måte: alt publiseres, uten initiell fagfellevurdering. Men etter en stund (og husk: det nåværende systemet har ofte betydelige tidsforsinkelser før noen får adgang til de beste publiserte artiklene) så vil de gode publikasjonene bli svært lette å finne, mens de resterende (de fleste) vil forbli med lave poengsummer og dermed ikke ta ufortjent oppmerksomhet. Prosessen hvormed de gode publikasjonene blir lette å finne, vil være kommunikasjon mellom forskere i deres nettverk, og resultatet av søk hvor man kan be om å få opp publikasjoner over et visst poeng-nivå i et aktuelt fagfelt, eller publikasjoner som har rask vekst i poeng. Dette vil utgjøre minst like gode faglig forsvarlige silingsmekanismer som de vi har med dagens vurderingssystemer. I tillegg gir altså dette systemet forskerne gratis adgang til alle slags publikasjoner, noe som løser det stadig mer alvorlige problemet med kostnader for å få adgang til visse artikler.

Parallellt med "peer review"

Når dette er sagt: det foreslåtte systemet trenger ikke erstatte dagens "peer review", men kan eksistere parallellt med det. Dagens norske system med publikasjonskanaler og system for poenggiving har så pass mange svakheter at andre alternativer bør kunne prøves. Og hvis det foreslåtte system utvikler seg slik at det får stor utbredelse og tillit, kan det også kunne brukes for (delvis) å styre forskningsmidler til instituttene. Men det kan man altså ta seg tid til å vurdere.

Et slikt system kunne som nevnt etableres ved et norsk universitet. Det kan utvikles programvare for det ganske raskt, dette er ikke veldig komplisert. Systemet bør drives fra et senter med en gruppe ansatte og ikke desentralisert a la bitcoin fordi det løpende må kunne oppgraderes og programvare/regler må kunne justeres ettersom erfaringer gjøres. Senteret kunne knyttes til universitetets bibliotek, en type institusjon som også trenger nye oppgaver. Et slikt senter må ha tillit fra det verdensomspennende akademiske samfunn. Det bør derfor også ha et styre og kan ha et "editorial board" som overvåker det. Hvis et slikt tiltak får global oppslutning fra akademiske miljøer, vil det også – som en bi-effekt – gi interessant materiale for vitenskapssosiologisk forskning. Man vil kunne kartlegge hvordan subgrupper og kontaktnettverk innen akademia oppfører seg, og deres utvikling over tid.

Til slutt: det ligger i kortene at noe som ligner dette vil komme. Hvem i verden som etablerer noe slikt, og blir dominerende, er i stor grad bestemt av hvem som er først ute. Så man bør handle raskt hvis man synes dette virker som en god idé.