Individuell forskningstid med ujevnt startfelt

I Universitetsavisa er det gjengitt et referat fra styresamlingen på Brekstad, der forsking var et av temaene. Uttalelsene om forskning som er gjengitt i avisa, gir rom for mange diskusjoner. Her vil jeg holde meg til det som står om forskningstid for tidligere høgskoleansatte.

Talentene får forske mer

Ifølge Universitetsavisa betonet rektor Bovim at det ikke vil være en god strategi å løfte alle til likt nivå når det gjelder forskningstid, mens Kari Melby vil husholdere med ressursene. Begge parter sender altså klare signaler om at man ikke kan regne med at alle får lik forskningstid fremover. Når man også nevner fokus på individet og talentutvikling som et av de tre sentrale områdene man vil jobbe for å få til fremover, er bildet ganske klart: Man ser for seg en organisasjon der talentene skal forske mye og andre skal forske mindre. I den forbindelse trengs det en egen opprydding i forholdet til førsteamanuensene fra høgskolene, ellers blir urettferdigheten som allerede eksisterer for denne gruppen styrket og videreført.

At universitetsledelsen ønsker å flytte forskningstid inn mot toppforskning, er ingen overraskelse for oss som har fulgt med de senere årene. De fleste har vel skjønt at det bare var et tidsspørsmål før alle vitenskapelig ansatte får ulik forskningstid avhengig av prestasjoner. Dette blir imidlertid et stort problem for organisasjonen når hele ansattegrupper får dårligere vilkår for å delta i kampen om forskningsmidlene ene og alene basert på hvor man startet i organisasjonen og når man ble tilsatt. Rektoratet kaster med dette bort forskertalenter, de skaper et dårlig klima i organisasjonen, og de gjør at hele forskningsområder trolig vil få mindre penger enn de ellers kunne ha fått.

- Dømt nord og ned som gruppe

Det er greit nok å gjøre individuelle bedømminger av forskningstid, men da må det legges klare kriterier til grunn, og de må anvendes likt for alle med samme type stilling. Hvis for eksempel publikasjoner tillegges sentral vekt, må dette sees i forhold til hvor mye forskningstid man har hatt til å produsere dem. Dette er viktig fordi førsteamanuenser fra de tidligere høgskolene historisk sett har hatt mindre forskningstid enn førsteamanuenser fra tidligere NTNU. En forsker kan være god selv om vedkommende har liten tid til forskning, og dersom en person for eksempel har 25% forskningstid og publiserer 1,5 publikasjonspoeng pr. år, så er det mer imponerende enn om en person som har 50% forskningstid publiserer 2 publikasjonspoeng i samme tidsrom. Ser rektoratet bort fra dette og kun ser på publikasjoner pr. stilling, gir de førsteamanuensier fra høgskolene dårligere muligheter for å stille opp i kampen om individuell forskningstid fremover. Dermed blir rektoratets påstand om individuell behandling å føre folk bak lyset, siden førsteamanuensene fra høgskolene slett ikke blir individuelt bedømt i forhold til sine evner som forskere. De blir i stedet dømt nord og ned som gruppe fordi de var ansatt i «feil» organisasjon per 1.1. 2016. Skal rektoratet med rimelighet kunne hevde at de ser på individuelle evner, må de derfor enten vurdere publikasjoner opp mot prosentandel forskning i stillingen, eller de må la førsteamanuenser fra de tidligere høgskolene få samme vilkår som de andre ansatte en periode, slik at man får sett hvem av dem som virkelig er gode. Ellers mister NTNU talenter i det de begynner å forskjellsbehandle folk.

En annen effekt av at førsteamanuensene fra høgskolene har lavere forskningstid enn andre i samme stilling, er at arbeidsmiljøet blir dårligere, og sentrale suksessfaktorer som samarbeidsvilje og rettferdighet vil settes på harde prøver. Rektoratet peker på at vi som var ansatt ved høgskolene aksepterte jobber med mindre forskningstid, og det er selvfølgelig riktig. Men forholdene har endret seg siden da og det er forskjell på å jobbe i en organisasjon der alle med samme stillingskategori hadde samme vilkår (de tidligere høgskolene) og nå-situasjonen, der førsteamanuenser med ulike vilkår vil sitte side ved side og jobbe på samme institutt. Ja, man kan til og med oppleve at nyansatte førsteamanuenser går rett inn i en jobb med 50% forskningstid mens de fra de tidligere høyskolene må nøye seg med mindre, enda de både har erfaring, kompetanse og publikasjoner på sin CV som langt overstiger det de nyansatte har. Man trenger ikke være særlig god menneskekjenner for å spå at slik forskjellsbehandling av hele grupper vil føre til misunnelse, fortvilelse og splittelse i en organisasjon som mest av alt trenger indre ro og enighet for å komme gjennom en krevende fusjon! For øvrig kjennes det også merkelig at det skal være et gyldig argument at akkurat dette med forskningstid må være uforanderlig når nær sagt alt annet endrer seg som følge av fusjonen. Forstå det den som kan!

Vil ramme forskningsområder

Et tredje tankevekkende moment er at det ikke bare er førsteamanuenser som individer som rammes av rektoratets politikk om tidligere høgskoleansatte førsteamanuensers forskningstid. Politikken vil uvergelig også føre til at universitetet nedprioriterer viktige forskningsområder. Det er nemlig slik at det er hele fagområder som kun fantes ved de tidligere høgskolene. Når jeg i sin tid valgte å jobbe ved HiST, så skyldtes det selvsagt ikke at jeg var lite interessert i forskning, slik rektoratet og flere andre ser ut til å tro. Nei, jeg avla en doktorgrad av samme grunn som andre, nemlig fordi jeg ville forske og undervise i en akademisk stilling. Realiteten var imidlertid at siden jeg var interessert i å forske på grunnskolelærerutdanning, måtte jeg velge en høgskole som arbeidssted, for dette fagfeltet fantes den gang bare på høgskolene. Jeg hadde et håp foran fusjonen om at det å få universitetsstatus skulle bety at det ble mer forskning på fagfeltet jeg brenner for. Å skulle drive forskningsbasert undervisning krever jo tross alt solid forskning på feltet. Det er derfor skuffende å innse at rektoratets politikk vil bety at mitt fagfelt, i likhet med mange andre fagfelt som stort sett bare fantes ved høgskolene, heller ikke denne gangen vil bli prioritert. Rektoratets politikk medfører nemlig at de som ellers utgjør en betydelig forskningsressurs, nemlig førsteamanuensene, ikke vil få like forhold, og at førsteamanuensene fra høgskolene stort sett vil måtte undervise fremfor å forske. Resultatet av dette vil selvfølgelig bli at rektoratet nedprioriterer forsking på disse profesjonene (for eksempel grunnskolelærer, sykepleier, sosionom og næringsmiddelteknolog), noe som også vil gå utover studentene, som ikke vil få den samme forskningsbaserte undervisningen som andre NTNU-studenter får.

Miljøer vil bli splittet

Total sett er det vanskelig å forestille seg at rektoratet har tenkt gjennom konsekvensene av den politikken de forfekter. Det er en urettferdig politikk som pretenderer til å være basert på individuelle vurderinger, men i virkeligheten benytter ulike kriterier for personer ved samme ansattgruppe, kun basert på hvilket fagfelt de ønsker å forske på. Politikken vil splitte miljøer og føre til samarbeidsproblemer i en tid der vi mer enn noen gang bør stå sammen, og den diskriminerer hele fagfelt og fratar store studentgrupper muligheten til å få forskningsbasert undervisning. Og verst av alt, den virker å være basert på en forutinntatt og feilaktig ide rektoratet har om hva som i sin tid motiverte førsteamanuenser til å søke jobber på en høgskole.

Jeg leste i rektors blogg at han synes det er viktig å se på hva som kan gjøres med kulturforskjellene mellom Dragvoll og Gløshaugen. Dette er flott, men som tidligere Dragvoll-ansatt og nå en som kommer fra en høgskole, kan jeg love at kulturforskjellene mellom NTNU og de tidligere høgskolene oppleves som mye større. Og de blir ikke mindre av at vi har en ledelse som ser ut til å vite for lite om de ansatte ved høgskolene, og som dessuten sementerer forskjellene ved å behandle sine ansatte ulikt. Hvis rektoratet jobber videre med å innføre individuell forskningstid ved NTNU uten å ha ryddet opp i forskjellsbehandlingen av førsteamanuensene blir det som å sette opp et hundremeterløp der noen må løpe 50 meter ekstra før de i det hele tatt kommer til startstreken.