Innovasjonsfiendtlige tellekanter

I Universitetsavisa 3. oktober står det at NIFU nå har kommet med et forslag til hvordan tellekantsystemet skal utvides for å inkludere kvalitet, målt gjennom hvor mye vitenskapelige artikler blir sitert. Hvilke konsekvenser et slikt forslag vil ha for beregning av publikasjonspoeng, overlater vi til andre å diskutere. Det som etter vår mening er viktig å tenke på før man eventuelt går inn på et slikt system, er hvordan en slik måte å regne publikasjonspoeng på påvirker selve innholdet i forskningen. Det er nemlig vår påstand at denne måten å telle på vil føre til mindre innovativ forskning, noe som er stikk i strid med intensjoner om norsk forskning i allmenhet.

La oss se nærmere på følgende spørsmål: Hvis institusjoner/forskere belønnes for siteringer, hvordan vil forskere opptre for å skaffe seg mest mulig siteringer? Første bud er å publisere noe som er på forskningsfronten, men som samtidig ikke er mer radikalt enn at folk kan gjenkjenne det. Ideelt sett bør det passe inn i flest mulig forskeres tanker, for dette øker sjansen for å komme inn i de store journalene og for at folk leser og bruker det som er publisert. Kritikk av eksisterende paradigmer og artikler som bryter med sedvane vil både ha vanskeligere for å bli publisert, og vil ofte bli regnet som utenfor interesseområdet av mange forskere. De vil derfor tendere til å få færre siteringer. En siteringsbasert indeks favoriserer derfor de journalene som allerede er store, de artiklene som bygger videre på eksisterende forskning og de artiklene som når ut til mange meningsfeller. Revolusjonerende tanker får mye mindre plass.

I ekstrem form vil en typisk artikkel som siteres mye inneholde metastudier av eksisterende forskning innenfor et felt. Da vil mange forskere sitere denne i stedet for selv å lese alle studiene den omfatter og bruke de enkelte artiklene. Slike artikler som er dyktig gjennomført er selvfølgelig ikke enkle å lage, så de representerer helt klart god forskning. I denne sammenheng er imidlertid poenget at de samtidig representerer en oppsummering av status quo, heller enn en ny og innovativ måte å se tingene på.

Videre er det et problem at siteringer akkumulerer over tid. En siteringsindeks kan derfor si noe om hvilke artikler som ettertiden oppfatter som gode, men den sier lite om hva som er forskningsfronten i dag, og tilsvarende lite om hvilke personer og miljøer som i dag er i forskningsfronten. Dette betyr at hvis siteringsindekser brukes til å fordele penger eller andre ressurser mellom forskningsmiljøer, vil dette tendere til å sementere forskningsfronten slik den så ut for 5-15 år siden (avhengig av hvordan siteringer med ulik alder vektes), og ikke til å dirigere støtten inn mot de miljøene der det i dag foregår interessante ting. Dette blir selvsagt et spesielt stort problem innenfor fagområder som akkurat nå er i rivende utvikling.

Siteringer favoriserer også store fagfelt, og spesielt fagfelt i skjæringsfeltet mellom to eller flere store tradisjoner. Slike fagfelt har flest mulig potensielt interesserte forskere, og dermed større mulighet for å få siteringer. Små fagfelt, nye fagfelt, fagfelt der det ikke er sterke ledende journaler og fagfelt der det ikke er sterke tradisjoner for publisering vil derfor bli skadelidende når siteringer brukes som grunnlag for ressursfordeling. Dette gjelder også fagfelt med en sterk nasjonal tilknytning, for eksempel nasjonale språk og juridiske systemer.

Det er en gammel vits som går omtrent som følger: Andersen har mistet bilnøklene sine på en mørk parkeringsplass. Bendiksen ser ham lete under en lykt. «Mistet ikke du nøklene der borte i mørket?», spør Bendiksen. «Joda», svarer Andersen, «men der er det så vanskelig å lete, så da ser jeg heller etter dem her i lyset». Det er akkurat dette inntrykket man får når man ser på det nye forslaget til tellekantsystem. Det er vanskelig å måle kvaliteten på forskning, så derfor måler vi noe vi får til å måle, istedenfor å faktisk måle noe som er nyttig. Problemet med denne strategien er ikke bare at den gir en urimelig fordeling av forskningsmidler mellom institusjonene med vekt på de miljøene som allerede er sterke og store, den vrir også forskningen over i en retning der det blir vanskeligere å komme frem med ny og innovativ forskning fordi det lønner seg å publisere bredt og lite nytenkende. Derfor er NIFU sitt forslag meget farlig for den som ønsker nyskapende norsk forskning fremover. Det er rett og slett en innovasjonsfiendtlig tellekant vi er i ferd med å utvikle.