Ytring:

Kallelse er ok, bare det er menn som kalles?

- Innlegg som dette bidrar til å opprettholde og legitimere mistenkeliggjøringen om at fokus på kjønnsbalanse representerer et brudd på meritokratiske normer i akademia, skriver Vivian A. Lagesen i denne ytringen.

- Hvis man tar utgangspunkt forestillingen som Holden forfekter her, så blir alle forsøk på å bedre kjønnsbalansen mistenkeliggjort som et brudd på meritokratiske prinsipper, skriver professor Vivian A. Lagesen i denne ytringen.
- Hvis man tar utgangspunkt forestillingen som Holden forfekter her, så blir alle forsøk på å bedre kjønnsbalansen mistenkeliggjort som et brudd på meritokratiske prinsipper, skriver professor Vivian A. Lagesen i denne ytringen.
Publisert Sist oppdatert

Ytringen er et svar til Helge Holdens kritikk av kallelse som virkemiddel for å oppnå bedre kjønnsbalanse ved NTNU.

I et innlegg publisert 17. Januar advarer Helge Holden mot å bruke kallelse som virkemiddel for å oppnå bedre kjønnsbalanse blant ansatte ved NTNU. Han innrømmer at kallelse er et mulig og lovlig virkemiddel, men mener det er ufornuftig fordi det ikke følger prinsippene om meritokrati som akademia er tuftet på. Han tror også at det er å gjøre kvinner som blir ansatt gjennom kallelse en bjørnetjeneste fordi de ta ikke vil bli ansett som like gode som hvis de hadde blitt ansatt gjennom en åpen utlysning.

Problemet er at det er Holden selv som bidrar til å skape denne forestillingen gjennom innlegget sitt. Holden ser helt bort fra det faktum at det er langt flere menn enn kvinner som blir kallet til akademiske stillinger. Så kallelse er fint, bare det dreier seg om menn?

Det virker slik, for Holden skriver at kallelse kan være fornuftig hvis man ønsker å få ansatt en fremragende utenlandsk forsker. Implisitt antar han at kvinnene som er ansatt ved kallelse, ikke er det på grunn av sine kvalifikasjoner, men på grunn av kjønn. Holden lener seg her på en gammeldags oppfatning om at det bare er kvinner som har kjønn. Menn, særlig utlendinger, er bare fremragende – hva nå det måtte være. Holden overser også en omfattende forskning som viser at kvinnelige forskere ofte undervurderes fordi de er kvinner. Han mener det antakelig ikke, men innlegget hans fremmer denne formen for diskriminering fordi han indirekte retter mistanke mot kvinners akademiske kvalifikasjoner.

Innlegg som dette bidrar til å opprettholde og legitimere mistenkeliggjøringen om at fokus på kjønnsbalanse representerer et brudd på meritokratiske normer i akademia. Det er ikke riktig. Innlegget til Holden bygger på implisitte og utbredte forestillinger om meritokratiet som et utvetydig, objektivt kriterium. Ifølge Holden vil kjønnsbalanseproblemet ordne seg selv hvis man bare følger prinsippet om alltid å tilsette den best kvalifiserte. Han hopper dermed elegant over det faktum at hva som er kvalitet og hvem som er den beste, alltid er et diskusjonsspørsmål. Dette ble heldigvis understreket av rektor Anne Borg på ledersamlingen på Oppdal nylig.

Hvis man derimot tar utgangspunkt forestillingen som Holden forfekter her, så blir alle forsøk på å bedre kjønnsbalansen mistenkeliggjort som et brudd på meritokratiske prinsipper. Dette kommer tydelig til syne når vi ser på argumentasjonen i Holdens innlegg.

Holden viser for eksempel til saken ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap som ansette 10 menn i undervisningsstillinger i et allerede svært mannsdominert fag. Holden mener at det ikke er mulig å gjøre en vurdering av om utfallet var ‘riktig’ eller ikke, og skaper dermed en mistanke om at dette bare er en politisk sak. Hvis han hadde lest den offentlig tilgjengelige utredningen som ble laget, ville han imidlertid sett at dette ikke bare handlet om kjønnsbalanse som et universitetspolitisk problem. Her var det gjort beslutninger i ansettelsesprosessen som bidro sterkt til det mannsdominerte resultatet, og som instituttet i ettertid anså som tabber. Blant annet ble det innført et sile-kriterium om at søkerne skulle ha undervisningserfaring fra Ex. Phil. Det gjorde at mange svært godt kvalifiserte kvinnelige søkere falt ut. Hvorvidt erfaring med tidligere Ex. Phil. -undervisning var et godt kriterium er i høyeste grad diskutabelt, ikke minst med tanke på at Ex. Phil. uansett skulle fornyes.

Igjen, hvem som er best kvalifisert, er ikke en nøytral vurdering. Er for eksempel den utenlandske forskeren med flest og «best» publikasjoner nødvendigvis best kvalifiserte til en stilling med mye undervisning av store studentgrupper på norsk? Reflekterer tellekantene og prestisjejournalene faktisk hvem som er best? Dette diskuteres. Hva med andre viktige kriterier som formidlingsevne og undervisningskvalitet? Det handler altså ikke om å velge kvinner fordi de er kvinner, men å gjøre bedre og mer helhetlige vurderinger enn de som baserer seg på tellekanter og det luftige og upresise og – ifølge forskningen – langt fra kjønnsnøytrale begrepet ‘fremragende’.

Powered by Labrador CMS