Aktivitetsmål på kollisjonskurs med læring og kvalitet

I 2024 nedsatte dekan ved SU-fakultetet en arbeidsgruppe for å utvikle felles rammer for hvordan undervisningsoppgaver og ressurser skal planlegges og dimensjoneres. Ambisjonen var god: større åpenhet, forutsigbarhet og rettferdighet i ressursfordelingen. Rapporten skulle bidra til dialog mellom ledelse og fagmiljøer – og gi et bedre grunnlag for faglig bærekraftig planlegging.

Problemet er at løsningene som foreslås, peker motsatt vei. I stedet for å åpne for faglig refleksjon og skjønn, foreslår rapporten en aktivitetsbasert modell som måler og fordeler arbeidstid etter normerte timer for forelesning, seminar, veiledning og sensur. Resultatet blir et system som teller aktiviteter, men overser læring, kvalitet og pedagogisk utvikling.

Les mer om forslaget og svar fra dekan og leder for arbeidsgruppen bak forslaget.

En modell med røtter i New Public Management

Den aktivitetsbaserte ressurslogikken er ikke ny. Den har sine røtter i New Public Management (NPM), en styringsfilosofi som på 1990- og 2000-tallet gjorde sitt inntog i hele offentlig sektor. Målet var å gjøre offentlig virksomhet mer effektiv gjennom kvantifiserbare mål, resultatmåling og rapportering.

Advarer mot nye tellekanter: - Dette bør legges i skuffen

Erfaringene er velkjente: mer byråkrati, mindre tid til kjerneoppgaver, og svekket profesjonell autonomi. Derfor beveger offentlig sektor seg bort fra aktivitetsstyring nå. I helsevesenet reduseres andelen innsatsstyrt finansiering og i kommunesektoren har behovskriterier overtatt. Ser vi på utdanningssektoren generelt så er trenden den samme: fra å telle (f.eks. publikasjoner og tiltak) til å stole på (lokale prioritering og faglig kvalitet), gjennom å erstatte aktivitetskriterier med behovsbasert ramme- og kvalitetsstyring.

Arbeidsgruppa siterer Hatlen-utvalget i sin rapport, men har ikke tatt til seg en av utvalgets mest sentrale tilrådinger: å skape større faglig frihet og mindre insentivstyring gjennom å forenkle ressurstildelingen i UH-sektoren.

Tillitsreformen, lansert av Støre-regjeringen i Hurdalsplattformen (2021), er en nasjonal satsing for å fornye offentlig sektor ved å erstatte detaljstyring og rapportering med tillit, faglig skjønn og samarbeid. Målet er å gi de som utfører oppgavene større rom til å bruke sin kompetanse og vurdere hva som skaper best kvalitet.

Med SU-fakultetets forslag beveger de seg motstrøms – mot erfaringsbasert kunnskap, mot utviklingstrenden i offentlig sektor ellers og mot klare politiske signal. Det SU ser ut til å innføre er en styringslogikk resten av offentlig sektor forsøker å legge bak seg.

Når tellekanter møter læring

Konsekvensene av aktivitetsstyring i høyere utdanning er veldokumenterte – både gjennom forskning og evaluering:

• Undervisning måles i timer, ikke i kvalitet. Studentaktive læringsformer som krever mer forberedelse og oppfølging gis lite uttelling.
• Vurdering forstås som avsluttende aktivitet. Formativ evaluering – løpende tilbakemelding som støtter studentens læring – blir usynliggjort.
• NOKUT fremhever i sine kvalitetskriterier at vurderingsformer bør ha både formative og summative funksjoner, alt relatert til læringsutbyttet. Den aktivitetsbaserte modellen motarbeider nettopp dette.
• EUs ESG-rammeverk for kvalitet i høyere utdanning påpeker at vurdering bør, hvis mulig, være formativ, og at undervisningen skal legge til rette for at studentene aktivt deltar i læringsprosessen. En aktivitetsmodell måler aktivitetskategorier, ikke læringsprosesser.
• Pedagogisk forskning – forskning helt fra Dewey (1938) og frem til i dag dokumenterer at aktiv deltakelse og kontinuerlig tilbakemelding gir bedre læring enn tradisjonell forelesning og summativ eksamen. Likevel er det nettopp tradisjonelle læringsformer som får uttelling i rapportens forslag.

Aktivitetsstyring skaper en vridning: de undervisnings og vurderingsformer som krever mest faglig engasjement og gir best læringsutbytte, men er vanskeligst å måle, blir minst verdsatt.

Et bedre alternativ

Det finnes imidlertid et bedre alternativ: behovsbaserte modeller for ressurstildeling. I tillegg til å sikre rettferdig ressurstildeling (dimensjonering), så bygger de også på faglig skjønn, tillit og lokale vurderinger. Et eksempel på en behovsbasert modell for ressursfordeling til undervisning kan inneholde:

1. En grunntildeling per emne – som sikrer forutsigbarhet og rom for faglig og pedagogisk utvikling.
2. En behovskomponent basert på studenttall og emnestørrelse (7,5 eller 15 studiepoeng) – som fanger opp variasjon i faktisk arbeidsmengde og ressursbehov.

Innholdet i disse komponentene bør vurderes nærmere, men det viktige ved en slik modell er at den sikrer rettferdig og mer objektiv fordeling av ressurser mellom emner, program og institutt; gir forutsigbarhet og transparens for forelesere og administrasjon, samtidig som den respekterer faglig autonomi. Den legger ansvaret der det hører hjemme – hos de faglige miljøene – og lar undervisere tilpasse undervisningsopplegg og vurderingsformer til gitte rammer.

Dette er i tråd med prinsippet om tillitsbasert ledelse i Tillitsreformen og med de faglig baserte retningslinjene for utdanningskvalitet.

Fra aktivitet til kvalitet

Universitetet skal ikke være en produksjonsbedrift, men et kunnskapsfellesskap. Når undervisning og vurdering reduseres til aktivitetskategorier og normerte timer, flyttes oppmerksomheten fra læring til telling og kontroll.

Et system for ressursplanlegging må bygge på behov, kvalitet og tillit – ikke tellekanter.