Psykisk sykdom finnes selv om den medisinske modellen er utilstrekkelig

Bror Ranum tar opp et interessant spørsmål i Universitetsavisa: hva er psykiske sykdommer? Mange sykdommer har underliggende biologiske årsaker, for eksempel en kreftsvulst som gir opphav til gjenkjennbare symptomer og som kureres ved fjerning av svulsten. Ranum kritiserer en slik medisinsk forståelse når det angår psykisk sykdom, altså at man tenker seg underliggende essenser, gjerne biologiske, som forårsaker symptombildet man ser. Moderne empiri og teori tilsier at det antagelig ikke finnes en «kjerne» som forklarer hva ADHD, psykose, depresjon, spiseforstyrrelser, eller angst er og hvorfor symptomene opptrer som de gjør – noe Ranum presist påpeker.

- Psykologiyrket er basert på en løgn, sier psykologforsker

Det er likevel et sprang mellom kritikk av den medisinske modellen og konklusjonen om at psykiske lidelser ikke finnes. De siste tiårene har gitt oss flere rammeverk som gjør det mulig å forstå psykopatologi og reel dysfunksjon i mentale mekanismer uten at man må lene seg på den medisinske modellen som Ranum reagerer på. Det finnes alternative modeller som ser ut til å fange psykopatologiens natur bedre. Et eksempel er nettverksmodellen, som sier at symptomer kan opptre i et gjensidig påvirkende nettverk. Noen symptomer kan da vise seg å ha en mer sentral påvirkningskraft på andre symptomer, mens andre er mindre viktige. For eksempel kan anhedoni (mangel på glede) bidra til sosial isolasjon som skaper håpløshet, lavere seksuell lyst, og andre depressive symptomer. Poenget er at man kan empirisk undersøke hvordan symptomer opprettholder hverandre og hvordan dynamikken utfolder seg over tid. En slik forklaring vil dermed legge opp til at psykiske lidelser er denne gjensidige påvirkningen. Men som alle vitenskapelige modeller har også nettverksmodellen problemer, modellen gir innsikter i hvordan symptomer opprettholdes, men sier lite om hvorfor symptomene oppstår – eller hva som er nødvendige og tilstrekkelige grunner til at observerte symptomer kan anses som «sykdom» eller ikke. Da trenger man mer generelle modeller.

Her er definisjonen og modellen «skadelig dysfunksjon» et av de bedre førsøkene på å forklare hva psykisk sykdom er, utviklet av Jerome Wakefield på 1990-tallet, hvor ideen er at psykologiske sykdommer må være både skadelige og dysfunksjonelle. Hjertet ble formet av evolusjon for å pumpe blod og vil dermed ha en dysfunksjon om det slutter å pumpe. Når det angår mentale mekanismer kan man på lik måte si at noe er dysfunksjonelt når en mental mekanisme ikke fungerer slik den ble formet av evolusjon. Dette gir en basis i naturvitenskapelig forståelse. Men vi kan ikke definere psykiske lidelser på dette alene, fordi hva vi anser som skadelig også har kulturelle, moralske, og sosiale aspekt. Dette aspektet handler om verdier og er dermed relativt til kultur og kan endre seg over tid. Det som er skadelig handler om hva vi i kulturen mener er skadelig for et individ eller for andre rundt individet. Om et menneske ikke blir sjalu av å se partneren sin flørte intenst med et attraktivt medlem av det motsatte kjønn, så kan dette forstås som en dysfunksjon fordi sjalusi antagelig evolverte for å forhindre utroskap. Men en person som aldri blir sjalu, vil kanskje ha en stor fordel når det gjelder å lykkes med sitt parforhold. Fravær av sjalusi kan dermed anses som en dysfunksjon, men det er ikke skadelig og dermed ikke en psykisk lidelse utfra Wakefields kriterier. Hvis, derimot, en person har auditive hallusinasjoner som forteller dem at partnere er utro, i tillegg til mange andre symptomer på psykose, er det antagelig snakk om dysfunksjoner i personens perseptuelle og kognitive mekanismer og det er åpenbart også skadelig for personen som kanskje ødelegger et forhold som er viktig for dem. I dette tilfellet er da sjalusien både skadelig og dysfunksjonelt og møter kravene for en psykisk sykdom utfra disse kriteriene. En styrke med perspektivet er at det viser hvordan psykiske lidelser noen ganger best beskrives som fravær av noe, og den er et forsøk på å gi psykisk sykdom rasjonelle kriterier og ikke kun på hva folk typisk søker hjelp for, eller som er sjeldent i populasjonen. Problemet med skadelig dysfunksjon-perspektivet er at det krever en dyp forståelse av normalfunksjonene, noe vi enda ikke har. Selv om vi, blant annet på NTNU, jobber hardt med å bidra til dette!

Ytring

Evolusjonspsykologi: Bullshit in, bullshit out

Ranum påstår også at psykologi hører sammen med religion og ikke biologi, og at psykologi er fortolkende mer enn det er naturvitenskapelig. Her blir bredden i psykologien glemt. La meg ta et eksempel fra atferdsgenetikken. For bare 15-20 år siden var det vanlig å holde på med gen-kandidat studier som vil si at man tester hvorvidt variasjon i et gen kan forklare psykologiske utfall som depresjon. Man har senere funnet ut at positive funn med denne metoden bare var statistisk støy: det er ikke slik at variasjon i komplekse psykologiske trekk som depresjon eller personlighet kan forklares av et gen, heller er det slik at variasjon i psykologiske trekk kan (delvis) forklares ved å summere effekten over veldig mange gener som til sammen forklarer tilbøyeligheten. Feltet har med andre ord utviklet seg raskt over tid, frem til at det nå er bred enighet om at genetisk variasjon tilhørende depresjon, intelligens, eller personlighet skyldes et stort antall små genetiske effekter, jakten på «genet for depresjon» eller «genet for ekstraversjon» er dødfødt. Det finnes en rekke slike eksempler på akkumulerende psykologisk kunnskap. Hva vil det si at man skal være «fortolkende» på å forstå hvor mange gener som er involvert i risiko for depresjon? Det blir meningsløst. Psykologi er ikke en ren naturvitenskapelig praksis, men det betyr ikke at det er religion eller ren fortolkning for det.

Et sentralt problem med den medisinske modellen, og som jeg skulle ønske at Ranum løftet tydeligere frem i sin kritikk, er at den ofte inviterer til reduksjonisme. Altså at psykiske lidelser «egentlig» handler om noe på mer mikroskopisk nivå som mangel på nevrotransmittersubstanser, eller andre former for hjernepatologi. Psykiske lidelser omhandler så klart hjernen, men de opererer også på det kognitive planet – altså våre tanker og følelser som delvis har sitt opphav i menneskers kreativitet og sinnsbevegelser. Psykiske lidelser, som alle andre psykologiske fenomener, eksisterer på ulike analysenivå og man kan ikke privilegere et nivå over et annet. Dette er et veldig sentralt poeng. Hvis en forsker identifiserer genetiske risikomarkører for spiseforstyrrelser, mens en annen identifiserer psykologiske narrativer som pasienter med spiseforstyrrelser typisk forteller seg selv så er det meningsløst om disse forskerne påstår at den ene perspektivet kan «reduseres» til det andre—de må sameksistere. De er simpelthen på ulike analysenivå, alle med sine kausale egenskaper som interager med hverandre. En fysiker som prøver å redusere tristhet til et atomisk perspektiv vil ikke komme særlig langt, til tross for at universet, inkludert hjerner, består av atomer.

Julie vil søke seg til det nye studiet i KI og psykologi

Det er vanskelig å lage klare skillelinjer mellom psykiske lidelser og normalitet eller å identifisere årsaker til dem, som Ranum fint poengterer. Men fenomener kan eksistere uten klare skillelinjer eller enhetlige årsaker. Det er ingen klar grense for når natt blir til dag, eller når rosa blir til rødt. Men dag, natt og farger eksisterer som meningsfulle konsepter likevel. Plenty av fenomener har også mange årsaker. Å si at psykiske lidelser ikke eksisterer fordi det ikke finnes en enhetlig medisinsk årsak, blir som å si at været ikke eksisterer fordi flere faktorer er involvert. Den eneste måten vi kan ivareta pasientgrupper med psykiske sykdommer er at vi som forskere og klinikere bruker vår kreativitet og kritiske sans til å utvikle vitenskapelige modeller og diagnostiske kategorier som passer data fra alle relevante analysenivå. Vi ønsker å ende opp med modeller som løser vitenskapelige problemstillinger fordi modellene har lykkes i å forklare symptomene vi ser og kaller «psykisk sykdom». At det er vanskelig å finne årsaker til psykiske sykdommer, eller at de ikke har samme årsaker som kreft eller hjertelidelser, er ikke psykiske sykdommer sitt problem. Vi kan selvsagt ikke stille krav til menneskesinnet og dens patologi om at den skal konformere til vårt ønske om enkle forklaringer, men det hjelper ingen å benekte fenomenet fordi den medisinske modellen er feil. Målet til både klinikere og forskere må være å søke etter den beste forklaringen.