Kina: Om å knuse speilet

I Universitetsavisa 06.11.2025 sto det: «Kina leder an i forskning: - NTNU vil samarbeide med de beste. Kinesiske universiteter leder forskningen innen 57 av 64 framtidsteknologier, viser en ny analyse. NTNU ønsker samarbeid med de fremste fagmiljøene.» Jeg sendte artikkelen til en kinesisk venn som studerte materialvitenskap ved NTNU. Vi ble kjent ved bordtennishallen på Dragvoll. Han holdt ketcheren på den rare kinesiske måten og slo meg altfor ofte og med god margin, men latteren hans var smittsomt. Etter treningsøkten, som sluttet klokken 22, kjørte jeg ham til kontoret hans på Gløshaugen, siden han alltid hadde noe han skulle bli ferdig med. Han er nå ansatt i Kina ved Xi'an Jiaotong-Liverpool University.

Han ble smigret av UAs artikkel og kom på tanken om å invitere norske studenter til å fullføre deler av utdanningen ved hans universitet. Samarbeidet med Universitetet i Liverpool gjorde at undervisningen foregikk på engelsk og dette ville forenkle utvekslingen. Jeg foreslo å ta kontakt med Internasjonal seksjon ved NTNU for informasjon om prosedyrene. Min kinesiske venn var takknemlig: «Det ville være flott, George!»

I tre dager, til ulike tidspunkter, prøvde jeg å ringe til Internasjonal seksjon. Ingen tok telefonen. Jeg skrev en e-post. Svaret lignet en melding fra PST: «Ved gjensidig interesse for avtale bør fakultetsledelsen ved NTNU kobles på og bekrefte at det er ønskelig. Lærestedet må også sikkerhetsvurderes. Dette kan vi sjekke med Seksjon for sikkerhet og beredskap. Det må vurderes om forskningen kan ha militær anvendelse. Hvis den har det, må man vurdere om det må søkes teknologilisens.»

Min kinesiske venn var skuffet og forståelig fornærmet: «Det var en ganske elendig respons. Alt de fortsatt bryr seg om er sikkerhet, som om jeg skulle komme til å stjele noe fra dem.»

Dette er som å stirre inn i et speil: Vi ser bare vår egen gjenspeiling; vi ser århundrer av erobring, plyndring og imperiedannelser. Vi trekker derfor den slutning at Kina, som nå har blitt mektig, vil opptre på samme måte.

Men Kinas fem tusen år lange historie forteller noe annet. To eksempler: sjøfartsekspedisjonene under Zheng He på 1400-tallet var ikke rettet mot erobring eller kolonisering. Hans enorme flåte – den mest avanserte i verden, med over 300 skip og 27 000 menn – seilte helt til Øst-Afrika, ikke for å underlegge seg land, men for å skape vennskap og utveksle gaver. Portugiserne derimot dro i 1415 til Nord-Afrika for å stjele gul og krydder og skaffe seg slaver. Nærmere oss løste danskene sine demografiske problemer på Grønland gjennom tvangssterilisering; ettbarns-politikken i Kina angikk ikke minoritetene – nettopp fordi de var minoriteter, og ikke uønskede borgere.

Dette står i skarp kontrast til Europas utvikling, der knapphet drev fram en kultur av ekspansjon, erobring og røvertokt. USA, som selv springer ut av den europeiske tradisjonen, fulgte den samme veien da landet ble mektig. Siden har USA vært i krig med alle verdensdeler, og spekulerer nå på å erobre Grønland og å ta med militærmakt kontroll over Venezuelas ressurser.

NTNU må innse at mistenksomhet og ydmykelse ikke er veien å gå for samarbeid med de beste. Skal fred og konstruktiv dialog skapes, må vi knuse speilet og se Kina som det er: en stat som søker trygghet og partnerskap, ikke et nytt imperium. Først da kan tillit og gjensidig respekt erstatte frykt og mistro.