Akademisk frihet og universitetsdemokrati henger sammen

NTNU-styret skal i denne perioden ta opp spørsmålet om hvorvidt NTNU skal gå tilbake til det som tradisjonelt har vært den normale styringsformen for norske universiteter: en modell med valgt rektor. Enkelte mener at dette er et rent praktisk spørsmål, rundt hva som gir oss "best" ledelse, uten at spørsmålet "best for hvem?" berøres. I realiteten er dette i stedet et spørsmål som har dype historiske røtter og som knytter an til kjernen i hva universitetet er, og hva dets samfunnsrolle skal være. 

Fakta

Ronny Kjelsberg

• Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved Institutt for fysikk. Han har hovedfag i astro-partikkelfysikk fra NTNU i 2003, driver nå og fullfører en doktorgrad i fysikkdidaktikk ved siden av vanlig jobboppgaver. 
• Kjelsberg er mangeårig styremedlem i NTL NTNU. Fra denne høsten er han også vara til NTNUs styre (og til styret i Vitensenteret). 
• Han er av de innfusjonerte fra tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag, og var hovedtillitsvalgt i NTL der, i tillegg til sekretær i NTLs landsforening for universiteter og høgskoler før fusjonen. 
  

Spørsmålet om valgte ledere i akademia, kan nemlig ikke frikobles fra spørsmålet om akademisk frihet. Et viktig premiss for akademisk frihet er nemlig at den akademiske friheten ikke bare er individuell (den enkelte forskeren bestemmer metode, tema og konklusjoner for sin forskning), men også institusjonell. Universitetene må selv styre sine faglige prioriteringer, og organisering av forskning, rekruttering og utdanning. Og ikke minst - det må være en kobling mellom de to nivåene av akademisk frihet. Den institusjonelle friheten må springe ut av den individuelle, som en kollektiv akademisk fornuft basert på normale demokratiske prinsipper.

Dersom eksterne aktører (om det er stat eller markedsaktører) styrer universitetets beslutninger, styrer de også rammevillkårene forskere arbeider innenfor, og begrenser den individuelle akademiske friheten.

Dersom vi skal unngå en slik styring av universitetet må toppledelsen være ansvarlig overfor fagfellesskapet.

Som Horisont Europa-rapporten "Protecting academic freedom" fra 2024 presist sier det:

Pressures may also descend from institutional leaders and managers, particularly due to the excessive managerialisation and bureaucratisation of universities, evaluation oversteering, overuse of disciplinary proceedings, and denial of funding and promotions. The traditional European model of universities emphasises their autonomy in that the governing bodies have typically been made up exclusively or almost exclusively of members of the academic community: academic staff, students, and technical and administrative staff. Tenured academic staff tend to hold most seats on the governing bodies and students often elect more representatives than technical and administrative staff. Rectors, deans, and other academic leaders are generally elected by and from within the academic community.

Rapporten peker på managerialisering som en dokumentert risiko for akademisk frihet, og den tradisjonelle universitetsmodellen beskytter mot dette og virker dermed også til å beskytte den akademiske friheten. Der den akademiske friheten har blitt kraftig utfordret eller rett og slett rasert i senere år, som i Ungarn og Tyrkia, har det blant annet skjedd nettopp ved at makten til å utpeke ledelsen ved institusjonene har blitt flyttet fra fagmiljøene og til myndighetene, eller aktører svært nær myndighetene.

Dypest sett handler som sagt dette spørsmålet om hva slags institusjon universitetet skal være. Det er ikke vanskelig å argumentere for at samfunnet som helhet, inkludert demokratiet, er mer robust dersom det består av ulike institusjoner som opererer etter ulike logikker og kriterier. Universitetet skal bl.a. handle om sannhetssøken, kritisk uavhengighet og langsiktig kunnskapsbygging. Dette kan undergraves om f.eks. hensyn til kortsiktige økonomiske gevinster eller politiske mål, omdømmehensyn eller vekst på enkle kvantitative indikatorer får forrang. Ledere med et faglig mandat, vil stå sterkere, med de ansatte i ryggen, for å beskytte de faglige normene. 

Når ansatte velger lederen fungerer det dermed som en beskyttelsesmekanisme. Det akademiske personalet representerer et mangfold av fag, metoder og tradisjoner og en valgt leder vil måtte ha bred legitimitet i dette mangfoldet. 

En valgt leder vil ikke skylde sin posisjon til eksterne aktører, og mandatet vil ikke bli fornyet ved misnøye. En valgt leder vil vite at å undergrave faglig autonomi vil koste legitimitet, samtidig som han vil ha institusjonen i ryggen i kampen mot de som ønsker nettopp dette.

Valgte ledere er dermed mindre sårbare for regjeringsskifter, press fra eksterne interessegrupper eller krav om "omdømmestyring" og fungerer slik som en beskyttelse av den akademiske friheten mot eksternt press.

De svenske forskningsakademiene anbefaler i en uttalelse fra i år, nettopp å velge ledere i akademia nettopp for å sikre autonomi. Dette er også i tråd med Unescos prinsipper for høyere utdanning, som eksplisitt vektlegger kollegialitet som et underliggende prinsipp for styring av universiteter. Fagligheten beskyttes nemlig ikke på samme måte med andre ledelsesmodeller. Som en nylig rapport fra et knippe nordiske universitetsfagforeninger peker på: "The shift towards managerial models in university governance has reduced the influence of academic staff in decision-making processes".

I dagens politiske situasjon er dette en svært farlig posisjon å sette seg i. Som jeg har påpekt før i denne spalten, er akademisk frihet under press internasjonalt, men også nasjonalt. Det siste eksemplet var lederen av Justiskomiteen som ba Politihøgskolen "rydde opp", når en forsker presenterte forskningsresultater han ikke likte.

Dette er bare det siste i en rekke eksempler hvor maktpersoner forsøker å få ledere i akademia til å gripe inn mot forskere de ikke liker, dvs. å bruke organisatorisk og politisk makt til å avgjøre faglige spørsmål. Som vi også har sett rundt oss den siste tiden, ikke minst i USA, er det svært varierende hvordan ledere i sektoren klarer eller ønsker å stå imot dette presset. 

Vi bør også i Norge forberede oss på å møte mer av dette, og gjøre oss klare til å beskytte de akademiske prinsippene i møte med en mer utrygg verden. Det første vi må gjøre da, som et minimum, er å sikre at våre ledere har sine ansatte og studenter i ryggen, og sin lojalitet tilbake til nettopp dem, når de skal forsvare verdiene våre. Det gjør vi ved å bruke det som har vært den tradisjonelle modellen for å finne de beste lederne på europeiske universiteter gjennom mange hundre år. Demokratiske valg.