Advarer mot nye tellekanter: - Dette bør legges i skuffen

For rundt et år siden satte NTNUs Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap en arbeidsgruppe som skulle utvikle felles rammer for ressursfordeling. 

- Arbeidet startet etter at fakultetet måtte ta grep for å bedre økonomien. Da ble det tydelig at vi trengte større åpenhet om hvordan instituttene planlegger ressursbruken, og om vi kunne utvikle en mer enhetlig praksis, sier dekan Tine Arntzen Hestbek og legger til:

- Instituttene har alltid hatt rammer, men innretningen har vært ulik.

For planlegging av undervisning foreslås en felles modell for å beregne hvor mye tid et emne normalt skal få. 

Ytring

Aktivitetsmål på kollisjonskurs med læring og kvalitet

Ulike undervisningsaktiviteter, som forelesning, seminar, veiledning og sensur får hver sin standardiserte timemengde, og summen gir en planleggingsramme for emnet.

Målet er mer standardiserte rammer for hvordan faglærernes tid skal fordeles internt på instituttene.

Nylig ble det gjort et dekanvedtak med mål om innføring allerede etter sommeren 2026.

- En styringslogikk man har gått bort fra

Thomas Halvorsen er professor ved fakultetets Institutt for geografi og sosialantropologi. Han har i tillegg arbeidet i Sintef og i forskningsprosjekter blant annet for Oslo kommune og kommunaldepartementet med akkurat utvikling og evaluering av ressursfordelingsmodeller i offentlig sektor.

Han håper fakultetet tar en ny runde før modellen eventuelt vedtas. 

- Jeg mener dette forslaget bør legges i skuffen. Det finnes bedre alternativer som ivaretar faglig autonomi, utdanningskvalitet, og gir mer rettferdig fordeling. Det er fortsatt tid til å gjøre dette på en bedre måte, sier han.

Halvorsen er kritisk til at fakultetet velger en aktivitetsbasert modell og i praksis skaper nye tellekanter. Han mener dette er utdatert.

- Dette er en styringslogikk som store deler av offentlig sektor har gått bort fra. Erfaringen er at aktivitetsstyring fører til detaljkontroll, høye administrative kostnader og dårligere rom for faglig skjønn, sier han.

Foreslår alternativ modell

I en ytring i Universitetsavisa foreslår han en alternativ modell med en grunntildeling per emne og en behovskomponent som kan baseres på blant annet studenttall og emnestørrelse. Dette beskriver han som et eksempel på en modell med rammefordeling som han mener er mer i tråd med erfaring og forskning.

Hestbek avviser at modellen representerer en slik detaljstyring.

- Et premiss gjennom hele arbeidet har vært at rammene ikke skal legge føringer for undervisningsplanleggingen i enkeltemner. Dette handler om ryddig planlegging av personalressurser, ikke om å styre hvilke undervisningsformer som brukes, sier hun.

Hun legger til at modellen ikke vil kreve økt administrasjon:

- For de fleste institutter innebærer dette få eller ingen endringer i administrativt arbeid. Vedtaket er ikke utviklet for å kontrollere ressursbruk.

- Ikke et strengt system

Toril Aalberg, instituttleder ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap og leder for arbeidsgruppa understreker at gruppas mandat har vært å lage et planleggingsverktøy, ikke et system for å stramme inn eller detaljstyre.

- Utgangspunktet er at vi har lagt frem et forslag til modell og at vi ikke har tatt stilling til rammen for hvor mye ressurser instituttene totalt skal ha. Dette er et planleggingsverktøy, sier Aalberg.

Rapporten kan leses her.

Hun peker på at ulike emner har ulike behov, og at det allerede i dag gjøres prioriteringer på instituttnivå.

- Det er sånne vurderinger man gjør hele tiden: Noen emner og studentgrupper skal vi bruke mye mer ressurser på per student enn andre. 

Aalberg beskriver dette som en norm, ikke som et krav.

- Vi har noen tommelfingerregler for hvor mye ressurser man bør legge inn i et emne. Men det er ikke hugget i stein. Dersom det er gode argumenter for at man bør avvike, så kan man gjøre det, men det bør synliggjøres, sier hun.

Begrenser mulighet for å velge nye undervisningsformer

Halvorsen mener at modellen i praksis innebærer en ny form for styring av ansattes tid. Når undervisningen brytes ned i normerte aktiviteter med fast timetildeling, frykter han at det vil legge føringer på hvordan faglærere bruker arbeidstiden sin

- Det kan bli vanskeligere å tilpasse undervisningen etter faglige vurderinger underveis. Det blir mindre rom for skjønn. Det gjør det mer krevende for undervisere å disponere tiden etter hva som faktisk gir best læring, sier han.

Det vil også forme hvilke undervisningsformer som blir brukt.

- Når du definerer normerte kategorier som forelesning og seminar, vil undervisningsopplegg som ikke passer inn, for eksempel prosjektbasert undervisning, problembasert læring eller flippede klasserom, få dårligere uttelling, sier han.

Der universitetets ledere sier de ønsker å ta i bruk flere ulike undervisningsformer, går dette forslaget tvert imot, mener han.

- Det blir et system som belønner det som er lett å telle, ikke det som gir best læring, sier Halvorsen.

Vil kreve mer av rapportering og kontroll

Han peker også på de administrative konsekvensene.

- Et slikt system vil kreve omfattende rapportering og kontroll. Du må ha et apparat som følger opp at timene stemmer, og det krever ressurser universitetssektoren ikke har i dag, sier han.

Halvorsen mener det vil legge økt press både på undervisere og administrasjon, og han stiller også spørsmål ved arbeidsgruppas faglige sammensetning.

- Dette er et eget fagfelt. NTNU har miljøer som jobber med ressursfordelingsmodeller til daglig, blant annet ved NTNU Samfunnsforskning. At man ikke har benyttet slik ekspertise, er vanskelig å forstå, sier han.

Spørsmålet om studentaktive, prosjektbaserte og veiledningsintensive undervisningsformer var oppe i arbeidsgruppa, forteller Aalberg.

- For eksempel i praksisemner så vi at forskjellene mellom fagmiljøene er så store at det ikke er nyttig å lage én felles mal. Der må det rett og slett være opp til hvert enkelt å finne løsninger. Det samme gjelder andre typer emner som ikke passer rett inn i standardkategorier, sier Aalberg.

Ikke detaljstyring

Aalberg avviser at modellen er ment å gi mer detaljstyring av enkelte ansatte.

- Det er ikke slik at vi ønsker et system der man sitter og regner «jeg jobbet ti timer for mye i fjor, derfor ti timer mindre i år». Poenget er å kunne se om noen ligger veldig langt over det som er normalen over tid, og om noen ligger veldig langt under, slik at man kan justere, sier hun.

Hun peker på at forslaget også har en side som handler om rettferdighet og om å beskytte forskningstid.

- Vi må sørge for at den undervisningsressursen vi har, brukes på en fornuftig og rettferdig måte. Satt på spissen: Det kan ikke være slik at én person legger hele undervisningstiden sin inn i et lite spesialemne som ligger tett på egen forskning, mens andre må ta store og tunge emner som står langt fra deres faglige interesser, sier hun.

- Tror ikke nødvendigvis noen andre ville gitt bedre svar

På spørsmålet om hvorfor fagmiljøer som NTNU Samfunnsforskning ikke ble trukket inn, svarer Aalberg at det ikke lå i mandatet.

- Mandatet vårt var å basere oss på kartleggingen av hvordan vi allerede gjør det. Vi skulle se om vi kunne finne noen felles standarder. 

Hun sier de har sett til hvordan dette gjøres ved blant annet Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. 

- Vi skal også begrense konsulentbruken. Jeg tror ikke det å sette dette bort til NTNU Samfunnsforskning nødvendigvis ville gitt et bedre svar enn det vi har fått gjennom å se på egen praksis og andre sammenlignbare fagmiljøer, sier Aalberg.

Hestbek sier de har jobbet med innspill og er trygg på at ansatte har hatt god anledning til å komme med sine innspill.

- Så langt har det ikke kommet inn innvendinger som tilsier at dette bør utsettes. Planen etter sommeren 2026 ligger fast.