NTNU, Finnmark og Forsvarets forskere

Dermed er en ny milepæl i Forsvarets engasjement i norsk historieskriving innledet. Kravet om ny og uavhengig forsking om Nord-Norges historie har kommet sterkt og klart fra befolkningen i nord i en årrekke. Kritikken har vært sterk mot nettopp Forsvaret og London-regjeringen. Nå har Forsvaret sikret seg en tung deltakelse i prosjektet, sammen med NTNU, Universitetet i Tromsø og Narvik-senteret. Det er beklagelig at uavhengige faginstitusjoner på denne måten bidrar til at Forsvaret igjen skal få anledning til å skrive sin egen historie. Det er lett å spå at prosjekter med slike innebygde spenninger kan bli svært konfliktfylte.

Formålet er tolkningsmonopol

Gjennom de senere år har Forsvaret bygget opp en rekke institusjoner som bedriver historieskriving. Det dreier seg særlig om Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høyskole, Hjemmefrontsmuseet og Forsvarets forskingsinstitutt og til en viss grad Forsvarsmuseet. Hvor mange som pr. dato bedriver forsking og publisering om norsk krigshistorie innen disse institusjonenen er vanskelig å holde rede på. Men de er mange. Sammen med den militære etterretningstjenesten, er dette den eneste virksomheten i Forsvaret som stadig øker.

Formålet ser ut til å være å etablere et tolkningsmonopol på forsvarshistorien, sikkerhetspolitikken siden Andre verdenskrig, moderne sivil-militære relasjoner i sin alminnelighet og Forsvarets rolle i forbindelse med Andre verdenskrig i særdeleshet, og gjennom det å påvirke det sivile samfunnets oppfatning av Forsvaret, slik den sittende forsvarsledelse ønsker.

Forsvaret er aktør i historien

 Forsvaret er aktør i historien. Bør det også være aktør i historieskrivingen om sin egen virksomhet? Er ikke dette den kjente "bukken som passer havresekken"? Ett er i alle fall sikkert, det må være bevisst fra den sittende regjering og dens forsvarsledelse.

Resultatet har blitt at Forsvarets forskere er blitt premissleverende, krigshistoriske aktører i media og samfunnsliv, som opptrer som konsulenter på alt fra filmer som senere blir skolepensum (som Max Manus og Kongens Nei), som fagfellekonsulenter til artikler i tidskrifter, TV-programmer m. m. Dette militære forskningskombinatet er bygget opp på siden av samfunnets normale forskingsmiljøer, med spesielle regler for rekruttering, ekslusiv kildetilgang og forskningskontroll.

I strid med arkivloven

Forsvaret har gjennom ovennevnte og andre institusjoner som etterretningstjenesten beholdt arkiver som etter arkivloven skulle vært avlevert til Arkivverket. Av dette har det delvis blitt et slags kildemonopol, beskyttet av sikkerhetsgraderinger som ekskuderer for bruk fra sivile forskere eller i praksis gjør slik bruk svært vanskelig. Ennå i dag finnes for eksempel store mengder arkiver fra Andre verdenskrig og påfølgende år som ikke er avlevert, i strid med arkivloven.

I et slikt lys spiller det mindre rolle om militærforskerne har uniform eller ikke, som det hevdes av direktør for IFS Sven Holtsmark og forskingsleder ved IFS Turid Haaland i Klassekampen nylig. Det var faktisk sivile historikere som Nils Ørvik og Magne Skodvin som var arkitektene for denne utviklingen, først med Forsvarets Krigshistoriske Avdeling etter krigen, senere med Olav Riste, etter at avdelingen byttet navn til IFS.

Millioner til å forsvare og forklare

 Millioner av kroner har i løpet av årene blitt pøst inn i produksjon av litteratur som har forklart og forsvart den til enhver tid rådende oppfatningen i forsvarsledelsen av hvordan norske militære relasjoner bør utlegges. Disse midlene har stort sett enten kommet direkte fra Forsvaret og Forsvarsdepartementet, eller indirekte via Forskningsrådet. Sjelden eller aldri har noen av disse arbeidene presentert et kritisk syn som har endret vår historiske oppfatning. Tvert i mot, slike endringer har nesten uten unntak kommet fra sivile forskere og historikere, i konfrontasjon med det militære forskingsmiljøet.

Mange pensjonerte og historieinteresserte offiserer glir inn i stillingene i de militære historikerinstitusjonene, mens andre ser ut til å kunne forflytte seg lett over til NUPI, UD, FD eller andre deler av statsforvaltningen, og i noen tilfeller tilbake igjen.

Få hevder avvikende syn

Skillene ser ut til å være nokså sømløse. Det finnes imidlertid knapt et eneste eksempel på at kritisk markerte, sivile forskere har blitt ansatt utenfra. Det er få innenfra dette systemet som drister seg til å hevde avvikende oppfatninger og de som gjør det, blir gjerne tatt i skole utad. En sjelden fugl er oberstløytnant Tormod Heier i Forsvarets høyskole. Det er ingen dårlig spådom at hans videre militære karrierre neppe vil vare lenge.

Dette ser altså ut til å fortsette med millionsatsingen på Nord-Norgeprosjektet, et av de største forskingssatsinger på norsk krigshistorie noensinne. Det er dessverre ingen grunn til å vente at forskerne fra IFS kommer til å interessere seg for de problemstillingene som befolkningen i Finnmark og Troms har vært opptatt av og som er den egentlige grunnen til at denne millionsatsingen ble tvunget fram.