Ytring:
NTNU sett fra Dragvoll
Når den organisatoriske samlingen av Dragvoll- og Gløshaugen-miljøene i 1996 har gått såpass greit som den har, er det mest trolig fordi de luftige visjonene ikke er fulgt opp.
- Ingen bør ha for store forventninger til at samlokalisering vil bryte ned kulturkløften mellom Dragvoll og Gløshaugen, skriver Arve Hjelseth.
Kristoffer Furberg
Cecilie Dahl Rians interessante masteroppgave om forholdet mellom Dragvoll- og Gløshaugen-kulturen har fått mye omtale. Også rektor har uttrykt interesse. Det synes å være et underliggende premiss at kulturforskjellene og de gjensidige fordommene mellom studiestedene er problematiske; noe vi bør gjøre vårt beste for å tone ned. Mange tenker nok at bare vi får flyttet Dragvoll-miljøene til Gløshaugen-området, vil kulturforskjellene kunne bygges ned. Men er det realistisk? Og like viktig, er det ønskelig?
Ulikhetene skyldes jo ikke den geografiske avstanden mellom campusene som sådan, men at det både faglig og sosialt er snakk om svært ulike kulturer. Det er knapt noe å beklage, så lenge et minimum av gjensidig respekt ligger under alle de humoristiske og fordomsfulle spark mot den andre parten som preger begge miljøene. For oss som har vært ved universitetet i flere tiår, fungerer dette først og fremst som sårt tiltrengt krydder i hverdagen.
NTNU - en spesiell konstruksjon
På grunn av NTNUs spesielle profil, kan det imidlertid tenkes at motsetningen truer den faglige identiteten til Dragvollstudentene. Det oppfatter jeg som et viktig funn i Rians oppgave.
Temaet er gammelt. Det nærmer seg 60 år siden fysikeren C.P. Snow holdt et foredrag om De to kulturer, som beskriver den store forskjellen mellom naturvitenskap og teknologi på den ene siden, og humanistiske vitenskaper på den andre. Både kunnskapssyn, forskningsspørsmål og metoder er ganske forskjellige. Studentkulturene har vært tilsvarende ulike.
Det er ikke uvanlig å høre naturvitere beskrive Dragvoll-fag som både unyttige og uvitenskapelige, og på Dragvoll er det fortsatt en nokså vanlig oppfatning at Gløshaugen-kulturen er både sneversynt og dessuten ukritisk både overfor statens og kommersielle aktørers forventninger. Generelt har begge parter levd greit med slike gjensidige fordommer de fleste steder. Alle breddeuniversiteter har jo tatt opp i seg begge kulturene.
NTNU er imidlertid en spesiell konstruksjon. I en svært hektisk og dårlig utredet prosess våren 1995 bestemte Stortinget som kjent at den allmennvitenskapelige høyskolen (AVH) og NTH skulle fusjoneres til ett universitet fra 1. januar 1996, med en teknisk-naturvitenskapelig hovedprofil. Løsningen møtte innbitt motstand både på Dragvoll, som ikke ønsket å være annenrangs ansatte og studenter ved et teknisk-naturvitenskapelig universitet, og på Gløshaugen, hvor man fryktet for statusen til merkevaren NTH.
Hovedprofilen har siden den gang gjort NTNU annerledes enn universitetene i Oslo og Bergen. NTNU skal både ha en tydelig hovedprofil, og være et breddeuniversitet hvor også Dragvoll-fagene spiller en viktig rolle.
LES OGSÅ: Master om den dype kulturkløften
LES OGSÅ: Overrasket over kulturkløft
Annenrangs studenter
I praksis er denne spagaten en vanskelig øvelse. Å tydeliggjøre det ene vil skape usikkerhet om det andre. I denne situasjonen har imidlertid vi på Dragvoll stort sett levd nokså greit. Jeg har ikke tatt det så tungt at rektorer og politikere har understreket en NTNU-profil som ofte nærmest usynliggjør Dragvoll-fagene. Festtalene har hverken omfattet eller angått meg, men det har plaget meg lite så lenge jeg uforstyrret har kunnet forfølge mine egne faglige interesser. Ofte tenker jeg derfor at når NTNU-konstruksjonen har gått såpass bra som den tross alt har, er det fordi de luftige visjonene om hvordan humanistiske og samfunnsvitenskapelige disiplinene skulle bli underdanige støttefag for hovedprofilen, ikke er fulgt opp. Med noen unntak ser vel de fleste samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag ut omtrent som de ville gjort uten NTNU-konstruksjonen, og det bør vi være glade for.
Fra studentenes perspektiv kan imidlertid dette være langt mer problematisk. For mens fordommene ved de fleste universiteter uttrykkes mellom parter som til syvende og sist anerkjenner hverandre som likeverdige, tyder Rians analyse på at Dragvollstudentene erfarer seg som annenrangs. Det skapes en følelse av et A- og et B-lag.
Studentene i Trondheim har jo mange felles arenaer for sitt sosiale liv, sentrert rundt Samfundet, hvor Gløshaugen-kulturen er toneangivende. Når dette kombineres med at festtalene først og fremst løfter frem den teknisk-naturvitenskapelige hovedprofilen, blir den faglige identiteten på Dragvoll-fagenes vegne usikker, og mer usikker enn i de samme fagmiljøene ved tradisjonelle breddeuniversiteter. Den geografiske plasseringen av Dragvoll, ute i periferien blant elg og åpne marker, kan også inngi en følelse av å være marginalisert. I utkanten av byen, i utkanten av universitetet.
Ingen bør ha for store forventninger til at samlokalisering vil bryte ned denne kulturkløften. Erfaringene fra andre universiteter, som ofte er mer samlokalisert enn NTNU, tyder ikke på det. De to kulturene kommer markant til uttrykk i Oslo og Bergen også. Forskjellen er at hovedprofilen er breddeorientert, mens den i Trondheim altså tydelig løfter frem de teknisk-naturvitenskapelige fagene. Mens studenter i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag i Oslo og Bergen kan uttrykke humoristiske sarkasmer overfor naturviterne fra en likeverdig posisjon, er de i Trondheim annenrangs allerede i utgangspunktet.
Så lenge profilen er som den er, er det vanskelig fullt ut å integrere Dragvoll-fagene i NTNU-profilen uten samtidig å viske ut deres særpreg. Å fjerne dette særpreget vil i hvert fall ikke være noe bidrag til å styrke den faglige identiteten. Det er kanskje det viktigste budskapet å kommunisere: Faglig og sosialt mangfold er en styrke, ikke et problem. Men det forutsetter at Dragvolls fagkulturer får respekt på sine egne premisser.
LES OGSÅ: Bovim vil ha debatt om fordommene
