Omstilling ved NTNU – et resultat av gudenes vrede?
”Noen ganger undrer jeg meg over om de med makt i NTNU-systemet er klar over hva de påfører de ansatte gjennom sin forkjærlighet for endring,” skriver professor Kaja Borthen i dette innlegget.
Tizian: Sisyfos
Jeg er språkviter med forkjærlighet for teoretisk lingvistikk, men i denne teksten vil jeg løfte fram en gresk myte som er minst 2500 år gammel. Takk og lov for eldgammel menneskelig visdom som kan trøste og vise vei når moderne tenkemåter fører galt av sted!
Den mytiske figuren som skal få spille hovedrollen i denne teksten er den korintiske kongen Sisyfos. Ifølge den greske mytologien var Sisyfos en kunnskapsrik og klok mann, men han begikk ugjerninger som gjorde at gudene på Olympen til slutt valgte å straffe ham hardt. Sisyfos ble dømt til å dytte en tung kampestein opp på et fjell, og det grufulle i denne skjebnen var at gudene hadde gjort det slik at hver gang Sisyfos var i ferd med å nå toppen, mistet han grepet - og steinen rullet ned igjen til foten av fjellet. Dermed måtte han begynne på det tunge arbeidet på nytt. Om og om igjen. Til evig tid.
Som med alle gode fortellinger kan også denne bidra med ulike typer visdom til ulike lesere til ulike tider. Kanskje er ikke Sisyfos’ skjebne så ulik en alminnelig arbeidstakers hverdag? Vi kan alle føle at vi utfører evighetsarbeid iblant, men i disse dager vil jeg tro at Sisyfos’ triste nedstigning fra fjellet vekker særlig gjenkjennelse for de i NTNU-administrasjonen som på grunn av fusjon og innsparinger er fratatt sine gamle arbeidsoppgaver og må ta fatt på nye. Møysommelig opparbeidet kunnskap og ressurser som ens arbeid har resultert i vil kanskje ikke lenger komme til nytte. Man må skyve nye kampesteiner oppover mot fjelltoppen, hele veien fra bunnen.
Ned til dalens bunn igjen, og igjen
Også jeg kjenner meg igjen i Sisyfos’ skjebne. For noen år siden valgte NTNU og HF å legge ned studieprogrammer, blant annet i lingvistikk og språklig kommunikasjon. Vi som jobbet på disse studieprogrammene måtte se det vi hadde skapt av emneporteføljer og forelesningsopplegg bli gjort til støv over natten. Eller uttrykt med Sisyfos-mytens metafor, vi måtte se kampesteinene våre trille nedover fjellsiden og selv begi oss nedover mot dalbunnen for å ta fatt på nytt.
Og dette skulle ikke bli siste gang. NTNU-fusjonen har ikke bare ført til endringer i administrasjonen, men også i emneporteføljene. Jeg har ikke oversikt over hvilke endringer som må til i Ålesund, Gjøvik og ved HiST - kun gudene vet det. Men noe jeg vet med sikkerhet er at Ex. fac-kursene ved NTNU i Trondheim skal legges ned. Det betyr blant annet at et emne jeg og kollegaene mine har nedlagt enormt mye arbeid i å utvikle og forbedre, er i ferd med å glippe ut av hendene våre og trolig vil forsvinne ned mot foten av fjellet. Og til alt overmål har noen bestemt at e-læringssystemet itslearning skal byttes ut med en ny e-læringsplattform, nå som vi endelig hadde begynt å få grepet om det gamle. Følte du et øyeblikk at du var i ferd med å mestre jobben din? I så fall, kom deg ned fra fjelltinden. Vi bryr oss ikke om hvor høyt du hadde skjøvet kampesteinen din - du skal tilbake til start. Igjen.
Men hvilken rett har vi til å klage? Ansatte i midlertidige stillinger ved NTNU får kanskje ikke fornyet kontraktene sine i det hele tatt. Arbeidstakere innen oljeindustrien mister jobbene sine, og må begynne helt på nytt i arbeidslivet. Hele bedrifter legges ned til tross for overskudd fordi noen ser muligheten for å tjene mer penger dersom bedriften legges til et annet land. Mennesker andre steder i verden opplever at husene som de med stort strev har bygget opp, jevnes med jorden av naturkatastrofer eller bomber. Og de aller mest uheldige mister familien sin, altså sine kjæreste og næreste, og må bygge opp menneskelige relasjoner og troen på livet på nytt. Når alt kommer til alt, er det kanskje ikke så synd på oss som får noen nye arbeidsoppgaver i ny og ne.
Toppstyrt endringsiver regelen, ikke unntaket
Kanskje ikke. Men samtidig er det noe foruroligende gjentakende og systematisk i det som skjer for tiden, og noe å lære av Sisyfos-myten. Toppstyrt endringsiver og omstillingskrav synes å være regelen heller enn unntaket i arbeidslivet for tiden. Så også ved NTNU, enten det gjelder sammenslåinger, nedskjæringer, samlokalisering, revidering av emneporteføljer, eller den manglende viljen eller evnen til å ansette folk i faste stillinger. Jeg kan selvsagt ta feil, men kontinuitet ser ut til å være en lite skattet verdi hos min arbeidsgiver.
Gudene på Olympen var klar over at de påførte Sisyfos en grusom straff. Noen ganger undrer jeg meg over om de med makt i NTNU-systemet er klar over hva de påfører de ansatte gjennom sin forkjærlighet for endring. Én ting er å lære noe nytt, det må vi alle tåle. Og det å skyve kampesteiner oppover fjellsiden er ikke det verste, for vi liker å jobbe og jo flere steiner vi har skjøvet oppover, jo sterkere blir vi. Men det å oppleve at møysommelig opparbeidet kunnskap og ressurser ikke lenger kommer til nytte i den jobben man blir pålagt, er likevel uomtvistelig demotiverende og svært, svært kostbart.
NTNU er inne i en omstillingsfase etter sammenslåingen der mange ansatte får nye arbeidsoppgaver. Med henvisning til Sisyfos-myten: NTNU-ledelsen kan umulig forvente at vi skal opprettholde kvalitet og produksjon i en periode der de ansatte har arbeidsbetingelser som i årtusener er blitt regnet som en grufull straffemetode.
Et tips til julegave
Takk og lov for Sisyfos! Jeg og mine skjebnefrender har rett til å føle at det vi opplever er tungt; hvis ikke hadde ikke Sisyfos-myten vekket så mange menneskers empati. Vi har et stykke pensumlitteratur å tilby lederutviklingskursene framover; Sisyfos-myten har tross alt overlevd lenger enn noen ledelsesmodell og motivasjonsteori noen sinne. Og sist, men ikke minst har jeg et julegavetips til ledere ved NTNU som allerede har alt, nemlig et bilde av den lidende Sisyfos som bukserer kampesteinen sin oppover den bratte fjellsiden. Omstrukturering og omstilling har sin pris, og Sisyfos er et godt bilde på hvordan det føles for mange av oss som skal realisere dette i praksis.
Men – til tross for dette - med mindre arbeidsvilkårene våre er et resultat av gudenes vrede, er det håp for framtiden, for korttenkthet burde være noe av det enkleste å endre for de endringsvillige.