På en vakker høyde ovenfor Universitetet sitter en middelaldrende mann og ser utover den storslagne fjorden. Hans bekledning kan få en til å tro at han er en steinarbeider fra bruddet like nedenfor. Men nei, han er Professor ved Universitetet, og han kommer ofte hit opp for å sitte og tenke over dype og vanskelige problemer. Her har han opp gjennom årene fått mange gode ideer.
På stien opp til høyden kommer det jagende en meget velkledd mann med hvit skjorte og slips. Han er blitt godt andpusten, rød i kinnene og ser temmelig stresset ut. Han er Politiker – Regjeringens forskningsminister – og leder nå et møte på Universitetet i Regjeringens nye utvalg for Effektivisering av forskningen.
Politikeren hilser høflig på Professoren, skryter av utsikten og spør hvem han er, og hva han gjør her oppe midt på dagen.
”Jeg er Professor på Universitetet og sitter her og tenker. Her har jeg fått mange gode ideer tidligere. Nå arbeider jeg med et dypt og vanskelig problem, som det kan ta lang tid å løse”, lyder svaret.
Politikeren er overrasket over å finne en Professor her oppe midt i arbeidstiden uten tilsynelatende å gjøre noe fornuftig.
”Ville det ikke være bedre og mer effektivt om du satt på kontoret ditt og arbeidet?” spør Politikeren.
”Nei”, sier Professoren, ”her føler jeg større frihet og mindre stress til å tenke langsiktig”.
”Hør nå her”, sier Politikeren, ”det ville da være mye bedre om du satt på kontoret ditt og skrev artikler om ikke så altfor vanskelige problemer”.
”Det synes jeg ikke er så interessant, og heller ikke så viktig for mitt fags utvikling, så hvorfor skulle jeg det”, svarer Professoren.
”Jo, det er akkurat det vi ønsker å oppnå i Effektiviseringsutvalget, nemlig at dere forskere ikke tenker så dypt og vanskelig, men heller satser på problemer som øker publikasjonsraten. Da vil tellekantsystemene gi enkle svar, og vi kan tallfeste kvaliteten på ditt arbeide”.
”Det tror jeg ikke på, så hvorfor skulle jeg gjøre det?", svarer Professoren.
Politikeren begynner nå å bli oppgitt, og fortsetter:
”Dersom du scorer godt på våre tellekriterier, da vil omgivelsene – meg selv inkludert – anerkjenne dette ,og du vil kunne få store forskningsmidler til ditt videre arbeide, og muligheter til å ansette mange til å arbeide for deg.”
”Det løser ikke mitt problem, da må jeg jo bruke det mest av tiden til ledelse og administrasjon, fremfor å bruke tiden på mitt problem”.
” Skriver du mange nok artikler om enklere problemer, så kan du få så store midler at du også kan ansette ledere, kanskje få ditt eget Institutt?
” Frister ikke”, sier Professoren, ”flere folk løser neppe mitt problem, det kan heller distrahere meg”.
”Det tror jeg ikke”, sier Politikeren, ” vi politikere er jo av den mening at om vi gir penger slik at volumet økes, da øker også kvaliteten”.
”Tøv”, sier professoren, og nå begynner stemningen å bli litt anspent. Politikeren er vant til slike debatter og prøver seg igjen.
”Ville det da ikke være fantastisk om du hadde en stor gruppe av forskere og ditt eget Institutt hvor alle kunne arbeide for deg?”
”Hva skulle så jeg gjøre da?”, sier Professoren.
Politikeren er nå blitt helt oppgitt og fortvilt, og svarer:
”Da kunne du bare sette deg ned et sted og tenke i ro og fred”.
”Men det er jo akkurat det jeg gjør”, svarer Professoren.
Politikeren hører knapt svaret, og forsvinner nedover stien til sitt møte i Effektiviseringsutvalget. Kanskje med noen nye tanker og et snev av misunnelse?
Dette innlegget er også publisert i Dagens Næringsliv.
