Ujevn utvikling i kjønnsbalansen ved NTNU

Universitetsavisa har i det siste hatt flere innlegg som tar opp kjønnsbalansen i vitenskapelige stillinger ved NTNU, i tillegg til en egen lederartikkel. Utgangspunktet var statistikk som viser at kvinneandelen når det gjelder professorer er relativ lav, 23 prosent ved «gamle» NTNU, 24 prosent ved det fusjonerte NTNU. Det er på nivå med Universitetet i Bergen men litt lavere enn universitetene i Oslo og Tromsø.

Store variasjoner

Forbedring av kjønnsbalansen i vitenskapelige stillinger, framfor alt professorer, er en viktig utfordring som fortjener mye oppmerksomhet. Det er imidlertid feil å presentere dette som et generelt NTNU-problem. Faktisk varierer kvinneandelen blant professorer på NTNUs institutter/avdelinger mellom 0 og 100 prosent. Ved 14 av NTNUs institutter er kvinneandelen blant professorene over 40 prosent. Det er altså store forskjeller, noe som viser at kjønnsbalanse er en utfordring som først og fremst må håndteres på institutt- eller forskningsgruppenivå. Vi har ikke én felles, problematisk NTNU-kultur men et mangfold av faglige kulturer. Det viser seg ved at noen institutter har greid å skape god kjønnsbalanse, noen institutter har en klart positiv utvikling, noen institutter står på stedet hvil, mens utviklingen på noen få institutter går i gal retning. Alle fakulteter har institutter med problemer når det gjelder kjønnsbalanse, og de fleste har også institutter som har god kjønnsbalanse eller er i ferd med å få det.

Dette mer nyanserte bildet kommer fram når vi analyserer informasjon som er tilgjengelig fra Database for høyere utdanning (DBH). En slik analyse inngår som en del av forskningsprosjektet «Likestilling nedenfra. Mot et kjønnsbalansert NTNU 2025». Hovedfunnet fra denne analysen er at utviklingen når det gjelder kjønnsbalanse er ujevn men i hovedsak går i positiv retning. I 2004 var det 14 institutt/avdelinger ved NTNU uten noen kvinner blant professorene. Dette tallet er redusert til 6 i 2014. Totalt har kvinneandelen blant professorer økt fra 14 til 23 prosent fra 2004 til 2014. I samme periode har kvinneandelen blant førsteamanuenser steget fra 24 til 39 prosent, blant postdoktorstipendiater fra 36 til 38 prosent, og blant stipendiater fra 34 til 39 prosent. Også for andre stillingskategorier enn professor er det meget store instituttvise variasjoner. Det kan likevel være verdt å merke seg at i 2014 var det ingen institutt som ikke hadde kvinnelige stipendiater, mens det 2004 var fire.

Instituttspesfikke tiltak

Dette betyr ikke at vi kan si at utviklingen er tilstrekkelig positiv, og at NTNU vil få en god kjønnsbalanse uten spesiell innsats. Tvert imot, våre funn viser at er det et klart behov for tiltak, og at iverksatte tiltak har hatt godt effekt noen steder. I det videre arbeidet bør utformingen av tiltak i større grad ta utgangspunkt i de instituttvise variasjonene og de lokale kulturene, og ikke bare legge vekt på generelle forhold. Utfordringene er ikke de samme, og det finnes dermed ingen ‘silver bullet’ for å løse problemene. Flere av innleggene i UA nevner arbeidsdeling i hjemmet som en viktig faktor. De meget store variasjonene mellom instituttene når det gjelder kjønnsbalanse viser at utfordringene for å skape bedre kjønnsbalanse primært ligger i fagmiljøene, inkludert forhold som kan være disiplinspesifikke, ikke i hjemmene eller i en generell NTNU-kultur. Dersom et fagmiljø velger å legge viktige møter etter kl. 16, er det ikke omsorgsansvar som skaper problemer men mangelen på tilrettelegging og omtanke i fagmiljøet.

Statistiske analyser av kjønnsbalanse i vitenskapelige stillinger tar som regel utgangspunkt i fakultetsnivået og fremhever at situasjonen er bedre innenfor humaniora og samfunnsvitenskap enn innenfor ingeniør- og naturvitenskap. Dette fører lett til uheldige generaliseringer. DBH-tallene viser at alle fakulteter har utfordringer når det gjelder kjønnsbalanse, men ikke alle institutter. For eksempel tyder våre analyser på at det er noen institutter der kvinner som har vært i rekrutteringsstillinger, i stor grad forlater NTNU. Hva skyldes det? Hvorfor virker noen fagmiljøer å være mer attraktive for kvinner og andre mer attraktive for menn? Er det interessante forskjeller i rekrutteringsstrategiene? Hvordan skape rekrutteringsstrategier som mer effektivt bidrar til kjønnsbalanse? Samtidig hjelper ikke gode rekrutteringsstrategier hvis ikke fagmiljøet er inkluderende for kvinner (og menn). Hvordan skape fagmiljøer som er mer inkluderende for kvinner?

Mer kunnskap, mer debatt

Vi har i dag lite sikker kunnskap om hvorfor noen institutt og fagdisipliner har lykkes bedre enn andre i å forbedre kjønnsbalansen. Slik kunnskap vil være viktig som utgangspunkt for læring. Institutter kan lære av hverandre. Kunnskapen om årsakene til mangel på kjønnsbalanse er heller ikke tilfredsstillende, selv det er velkjent at forhold som arbeidsmiljø, fagkultur, fordommer mot kvinner og uønsket seksuell oppmerksomhet kan være viktige forklaringer. Vårt prosjekt sikter mot å skape et bedre kunnskapsgrunnlag for arbeidet mot en bedre kjønnsbalanse, framfor alt for å finne fram til effektive forbedringstiltak på instituttnivå. På den måten vil vi bidra til at NTNU blir en mer likestilt institusjon.

Kunnskap er viktig for å skape en bedre kjønnsbalanse men samtidig trenger vi bredere diskusjoner. Hva er et godt fagmiljø? Hva er faglig kvalitet? Hvordan balansere de mange målene som NTNU har satt seg? Vi ser fram et større engasjement og mer refleksjon i slike debatter.

 Prosjektet «Likestilling nedenfra. Mot et kjønnsbalansert NTNU 2025» finansieres i fellesskap av Forskningsrådet og rektoratet NTNU. Prorektor Kari Melby leder prosjektets styringsgruppe. Forskergruppen i prosjektet utover Lagesen og Sørensen består av forskerne Guro Korsnes Kristensen og Siri Øyslebø Sørensen. I tillegg deltar likestillingsrådgiver Svandis Benediktsdottir og seniorrådgiver Henrik Karlstrøm.