Universitetene må på banen for flyktninger

Tirsdag 4. oktober lanserte Amnesty International rapporten Tackling the Global Refugee Crisis: From Shirking to Sharing Responsibility som omhandler verdens håndtering av flyktninger. For å oppsummere situasjonen: ti land som til sammen står for kun 2.5 prosent av den globale økonomien har tatt imot over halvparten av verdens flyktninger. For å få slutt på denne skeivfordelingen mener Amnesty at det er nødvendig å tydeliggjøre en rettferdig ansvarsfordeling som land kan forholde seg til.

I Norge og andre europeiske land er flyktningepolitikk bare en pågående diskusjon om hvor få flyktninger hvert land ønsker å ta imot, basert på landets egne interesser. Politikken som føres baserer seg på følelser og egoisme, uten grunnlag i kunnskap. Vi behøver å heve diskusjonen fra dette lite konstruktive og svært egosentrisk planet, til et mer rasjonelt og rettferdig nivå. Amnesty foreslår at det utvikles en modell basert på objektive kriterier som befolkningstall, arbeidsledighet og bruttonasjonalprodukt som kan si hvor stor andel av verdens flyktninger et land bør forventes å ta imot. Dette vil være en solidarisk og rasjonell måte å hjelpe verdens flyktninger på. Nasjoner sidestilles og forventes å yte etter evne, og man tar utgangspunkt i flyktningenes behov, ikke hvert enkelt lands forhandlingsevne.

Det er forhandlinger om hvor flyktninger skal tolereres, og hvor mange, som er praksisen i dag, og partene er først og fremst ute etter å ivareta egne interesser. EU forhandlet fram en avtale med Tyrkia om hvor flyktninger skulle sendes. Også internt i EU er det forhandlinger mellom medlemsnasjonene som gir utfallet for hvor flyktninger skal bosettes, og våre egne politikere forhandler seg fram til et antall de kan være enige om å ta imot. Verdens flyktninger er derimot ikke invitert til bordet. Parter som Krf kan være en fattig trøst der de forsøker å tale deres sak, men for det første stiller de på lik linje med andre forhandlingsparter som bare tenker på egne interesser, og for det andre er ikke slike aktører alltid til stede, som for eksempel under EUs forhandlinger med Tyrkia.

Den typen modell som Amnesty foreslår å benytte vil komme til å rive ned de store maktforskjellene mellom forhandlingsparter, fordi alle aktører vil måtte forholde seg til fakta på lik linje. Mindre og fattigere land, og land som allerede har tatt imot mange flyktninger vil ikke minst få et verktøy for å presse rike og større land med. Har man tatt sin del av det globale ansvaret som definert ut fra objektive kriterier, vil man kunne bruke det som et redskap for å stå opp mot mektigere lands arroganse. Også i nasjonal politikk vil det ha stor betydning. Retorikk bunnet i fremmedfrykt og rasisme vil kunne avsløres som nettopp det, og partier som ønsker å legge seg på en innvandrervennlig (les: menneskelig) linje vil få konkrete tall å forholde seg til for å gjøre nettopp det.

Amnestys generalsekretær Salil Shetty sier at det er på tide at verdens ledere går inn for en seriøs og konstruktiv debatt om hvordan våre samfunn kan hjelpe mennesker tvunget på flukt av krig og forfølgelse. Dette vil bare ende i mer av det samme, gode avtaler for mektige land, dårlige for resten, og flyktningene vil komme ut verst, med mindre veien videre kan baseres på en rettferdig modell. Shetty bommer derfor når han henvender seg til verdens ledere, endringen må skje utenfor maktens korridorer, og en rettferdig ansvarsfordeling må baseres på kunnskap, ikke maktspill og politikk. Universitetene har ressursene til å utføre arbeidet, og makten til å gjøre det innflytelsesrikt. Dette er en mulighet til å ansvarliggjøre ikke bare våre egne politikere, men også verdens ledere.

Å utføre dette prosjektet ved NTNU hadde vist at universitetet faktisk står for slagordet sitt “Kunnskap for en bedre verden”.