«Vi krever tilbake vårt universitet»

NTNU er midt i en omfattende omstillingsprosess. Den har fellestrekk med omorganisering av universiteter over hele Europa.

I neoliberalistisk ånd skal universitetene tilpasse seg markedstenkning og tjene næringslivet. Universitetene skal fungere som bedrifter med sterk ovenfra-ned-styring av drift og organisasjon. Målet er effektivisering med styringsprinsipper fra privat sektor. Målstyring, konkurranse og kostnadseffektivitet (kostnadskutt) blir vektlagt. I den grad de ansatte har rett til medvirkning skal dette ikke skje gjennom de ansattes egne besluttende organer. Det skal skje gjennom konsultasjon uten at de ansattes synspunkter forplikter ledelsen. Denne «nye offentlige forvaltning», «New Public Management» (NPM), har ført til frustrasjon og sterke protester fra ansatte og studenter på flere europeiske universiteter.

I Skottland utarbeider ansatte ved universitetet i Aberdeen manifestet «Vi krever tilbake vårt universitet» («Reclaiming our university»). Blant de som støtter manifestet er antropologiprofessor Tim Ingold, velkjent og respektert internasjonalt, også i nordiske fagmiljøer. Manifestet er en sterk påminnelse om universitetets grunnleggende prinsipper og funksjon i samfunnet.

Det er verdt å oppsummere manifestet som kommentar til det som skjer ved NTNU. Her foreslås å nedlegge de ansattes fakultets- og instituttstyrer med beslutningsrett og erstatte dem med bare rådgivende organer. Samtidig skal NTNUs administrasjon «effektiviseres». Antall administrative ansatte skal reduseres med minst 5% – angivelig som del av regjeringens krav om avbyråkratisering. Dette kan gå utover den administrative støtten til forskning og utdanning.

Forretning versus samfunn

Aberdeen-manifestet er et opprop fra både vitenskapelige og administrative ansatte. De kritiserer universitetsledelsen for å ha valgt en forretningsmodell («business model») for høyere utdanning framfor universitetenes bredere samfunnsplikt («civic purpose»). Forretningsmodellen er konkurranseorientert med kappløp om studenter, eksterne forskningsmidler og høy internasjonal rangering ved kontinuerlig tilpassing til markedet. Universitetets samfunnsplikt er derimot å fremme utdanning og lærdom basert på søken etter sannhet, rettferdighet, dyd og frihet («truth, justice, virtue and liberty»).

Manifestets 34 paragrafer har fem overskrifter: «Universitetet og dets formål», «Frihet», «Tillit», «Utdanning» og «Fellesskap». Det slås fast at universitetets samfunnsplikt i et demokrati er primært «å utdanne framtidige generasjoner av borgere og å forme den kunnskapen som trenges for å opprettholde en rettferdig og framgangsrik verden». I dag er demokrati og samhold truet av bevegelser som er baserte på «økonomisk, politisk og religiøs fundamentalisme». Universitetenes sentrale rolle er å skape og opprettholde et bredt miljø preget av ytringsfrihet. Ideer er viktige. Det må være plass til å eksperimentere og kritisere i fordomsfri debatt. Universitetet skal ikke drives som forretning. Det er heller et akademi som skal «gi næring til vitebegjærlighet» framfor «å skaffe profitt». Prestasjon og produktivitet skal ikke kvantifiseres. Universitetet skal framstå som «fyrtårn for klokskap, toleranse og menneskelighet». Disse kjerneverdiene er «moralske og etiske, ikke instrumentelle, og kan ikke måles på en skala».

Akademisk frihet innebærer viljen til å ta risiko ved å gå inn i det ukjente der resultatene er usikre og endepunktet ikke kartlagt. Denne friheten er truet av sterke føringer på «hva som skal forskes og undervises i, hvordan det akademiske arbeidet skal formidles eller publiseres, og intellektuelle prioriteringer». Særlig yngre forskere må følge slike føringer for å få fast arbeid eller mulighet for opprykk. Føringene kommer fra eksterne krefter som statlige instanser og forskningsråd som vitenskapelige ansatte har lite kontroll over. Den interne ledelsen bruker de eksterne føringene som forvaltningsprinsipp på bekostning av akademisk frihet.

Tillit betyr at ledelsen skal tro på at akademiets personale arbeider for å oppnå høyest mulig akademisk standard. Det innebærer samarbeid basert på ærlighet, rettferdighet og vilje til å lære av egne feil. Tillit tar lang tid å bygge opp men kan fort brytes ned gjennom nye former for organisering. «Linjeforvaltning» forutsetter f.eks. lojalitet til overordnete i forvaltningen framfor den kollegiale enheten man er en del av. Premisset er at forskere ikke er motiverte av vitebegjærlighet og at man ikke kan stole på at de arbeider selvstendig på best mulig måte. Det antas at de arbeider best for insentiver bestemt av en forvaltning som har som oppgave å utøve kontroll.

I utdanning henger forskning og undervisning tett sammen. Formålet er «søken etter sannhet» framfor «produksjon av kunnskap». Forskning bør drives av nysgjerrighet og omhu, ikke kunnskapsøkonomiens krav. Det kan ikke forutsettes at undervisning gir svar på alle spørsmål. Høyere utdanning er ikke en tjenesteytende industri, studenter er ikke kunder eller forbrukere.

Manifestet beskriver universitetet som et fellesskap («community») som omfatter et mangfold av mindre fellesskap. Man skal delta i organiseringen gjennom valgte representanter på alle nivå. Uenigheter skal drøftes i åpen debatt. Konsultasjon er en form for medvirkning som gir lite plass for kritisk dialog. I et desentralisert universitet er instituttene så langt som mulig selvbestemmende enheter. Universitetet trenger ledere og administratorer og ikke forvaltere.

Skillet mellom administratorer og forvaltere («managers») er vesentlig. «Administrere» kommer fra latin og betyr «hjelpe» eller «tjene». «Forvalte» er germansk og betyr «ha makt over». Engelsk «manage» kommer fra fransk og betyr «handheve». Universitetet trenger en administrasjon som tjener og støtter de ansatte som sørger for universitetets kjernefunksjoner: forskning, formidling og undervisning. Et demokratisk universitetsfellesskap vil ha lite behov for ovenfra-ned-forvaltere eller «managers».Bakgrunn for og utkast til manifestet finnes på websiden https://reclaimingouruniversity.wordpress.com/